Annie

annielistic.blogg.no

Groteske tanker.

  • Publisert: 21.10.2015, 14:15
  • Kategori: Personlig
  • Hei, og god lillelørdag! 

    Var det noen som fikk med seg episoden av "haterne" der Sophie Elise møter en mann som har trakkasert henne på nett? 

    Hvis ikke, så se den HER. 

    Jeg ble kjempe sjokkert, faktisk. Jeg trodde jeg hadde sett nok syke mennesker i mitt liv, men denne mannen var bare kald og rett og slett ond. Håper at folk kan ta litt lærdom av reaksjonene til Sophie, kanskje dere som sitter å mobber over nett ikke skjønner hvordan ordene deres kan skade andre. Jeg ble selv kvalm og uvel av å se hvor sterkt hun reagerte, og reaksjonene til kjæresten hennes var også veldig ekte og sterke - så jeg forstår godt at hun har hatt det vanskelig med alle de syke kommentarene som flommer inn. Selvom man velger å være en offentlig person, så er man fortsatt et menneske - en person med ekte følelser. Akkurat som deg og meg. Bruk hjernen! 


     

    Så, over til tittelen. 

    Jeg gikk nedover gaten istad, regnet pisket meg i ansiktet og vinden ga meg frysninger langt inn i ryggraden. Jeg er nesten over et overgansfelt som krysset et par trikkeskinner, da tankene popper opp i hjernen min. I et millisekund ser jeg for meg at en bil kjører inn i meg bakfra, at jeg faller forover og slår hodet i fortauskanten. I neste sekund er det over, og jeg lurer på hvorfor i alle dager jeg tenker slik.

    For dette er nemlig ikke første gang slike groteske og morbide tanker popper opp i den forundelige hjernen min. Det ender alltid med at jeg slår meg skikkelig, eller dør.. Og jeg kan ha lange tanker om det også; at familien og kjæresten min sitter igjen og lurer på hva som skjedde - og at jeg ikke får fortalt dem det. At roomien min oppdager liket mitt i sengen etter en uke. Og at kjæresten min kanskje tror at jeg ikke vil snakke med han, men så er jeg egentlig død. Er dette helt normale tanker som alle har? Eller er det noe veldig galt med meg? 

    Jeg føler ikke at jeg er gal når jeg tenker slik, men det er veldig ubehagelig i en liten stund. Når jeg skal legge meg etter en kveld på jobb, så skjer det nesten hver gang. Og jeg må ligge i flere timer å riste bort følelsen det gir meg, og roe meg selv ned. Prøve å tvinge meg selv til å tenke på noe annet. Jeg har virkelig ikke lyst til å dø, er det dette som kalles dødsangst? Hvis tankene er veldig livlige så kan hjertet mitt begynne å gallopere i brystet, og jeg føler meg uvel samtidig. HAHA! Nå høres jeg helt syk ut, men er det noen som har opplevd dette? Eller noen som har tips/råd? Jeg orker ikke å tenke slik, og det er jo bare kjempe teit også, å bruke tiden jeg lever på å tenke på hvordan jeg kanskje kan dø. Nå høres det ut som om det skjer hele tiden, men slik er det absolutt ikke. Noen ganger varer det bare i et lite sekund, som nevnt tidligere.

                               

    Eller er jeg rett og slett klin kokos, og trenger seriøst hjelp.. Haha, jeg skylder på ad/hd'n min jeg. 

     

  • Publisert: 21.10.2015, 14:15
  • Kategori: Personlig
  • 4 kommentarer
  • Rosa måned: Coverbrands

  • Publisert: 19.10.2015, 16:09
  • Kategori: Shopping
  •  

     

     





    // Bilder er hentet fra Coverbrands.

     Det er rosa måned, og derfor tenkte jeg å tipse dere om ROSA FAVORITTER fra Coverbrands. Du finner alle produktene HER.  Det beste med alt er at du kan shoppe med god samvittighet fordi prisene er reduserte - samtidig som du støtter en god sak! Jeg skal klikke hjem et par saker selv, for her var det mye godbiter. Har lenge ønsket meg en sminkepung fra LULU's, og den nederst til høyre er så sukkersøt at jeg kommer til å spise den opp når den dumper ned i postkassen!

    God shopping!

     

     

  • Publisert: 19.10.2015, 16:09
  • Kategori: Shopping
  • 6 kommentarer
  • Kjære Oslo.

  • Publisert: 18.10.2015, 20:29
  • Kategori: Personlig
  • Kjære Oslo.

    Velkommen til hovedstaden. Stedet som florerer med klamydia og promille, sigøynere på hvert gatehjørne og skyhøye leiepriser.
    Hvorfor vil noen bo her?



    Året var 2011, tidlig vår.
    Du hadde lokket på meg i flere måneder, helt siden jeg hadde vært på besøk hos ei venninne som allerede hadde blitt kapret av bylivet. Du virket så spennende, innbydene og skummel på en gang - jeg måtte ha deg. Så jeg sa opp jobben, pakket sammen det lille flyttelasset jeg hadde og slang meg i bilen. På veien ringte jeg ei venninne og spurte om jeg kunne bo hos henne på ubestemt tid.

    Så der stratet jeg, på Kringsjå i en liten studenthybel sammen med min gjestfrie venninne. Jeg fikk meg raskt jobb, og flyttet inn sammen med ei ukjent jente i gamlebyen. Denne jenta hadde så stor pågangsvilje og jeg beundret henne, jeg ble bitt av treningsbasillen for fullt.

    Plutselig satt jeg der, i sengen jeg hadde fått levert på døren, og gråt. Hva hadde jeg gjort? Det gikk opp for meg at jeg hadde lagt alt bak meg, jeg hadde dratt fra venner å familie for å finne meg selv. Jeg hadde dårlig samvittighet, jeg var livredd og blakk. Men, det gikk fort over. Du og jeg Oslo, vi skulle bli gode venner.

    Jeg fikk meg ny jobb etter et par måneder, og ble kjent med så mye mennesker på utrolig kort tid. Som den lille naive jenta jeg var, stolte jeg blindt på alt og alle. Du lærte meg at det ikke funket, du lærte meg å bli tykkhudet, du lærte meg at du blir såret kun om du lar noen såre deg. Jeg vokste så enormt på så kort tid. Hvis man skal komme seg opp å frem, så får man bare gå på. Det hjelper ikke å tusle bakerst i mengden, det hjelper ikke å nikke og smile, det hjelper ikke å legge seg flat og håpe på det beste. Det finnes svært få snarveier, men du lærte meg hvilke det er verdt å ta, og også (på den harde måten) - hvilke man burde holde seg langt unna.

    Jeg flyttet sammen med ei venninne jeg fortsatt bor med den dag i dag. Jeg kan nesten ikke se for meg et hjem uten henne nå. Vi har lært hverandre å kjenne, hun kan mine lyder og jeg kan hennes. Vi lever i harmoni, og jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg har vært så heldig. Jeg har bodd i kollektiv med tre gutter, så jeg vet hva rot er. Jeg vet hvordan det er å bo med folk jeg ikke kjenner, du lærte meg kunsten med tilpassing av miljøer.

    Tre år med fyll, fester, nye venner, gamle venner, et par knuste hjerter og en hel del erfaringer rikere. Du ga meg tre år med komplett kaos, og jeg ble tvunget til å finne ut av hvem jeg var og hvem jeg ville bli. Jeg hadde ikke vært den jeg var idag, om det ikke var for deg kjære Oslo.

    Jeg møtte den personen jeg vil dele resten av livet mitt med her. Jeg vet nå mer enn før hvem som er mine venner, og de som ikke er det har blitt dumpet og glemt. Du har lært meg så mye, kjære Oslo. Og som så mye annet er du mitt "gateway-drug". Vi må snart slå opp, vi må snart gå hver vår vei. For det er en annen by som venter på meg der ute, flere hjørner å utforske. Det er ikke deg, det er meg.. Jeg har vokst fra deg, og om 9-10 måneder, er vårt forhold over. Men, jeg vil takke deg for alt du har gitt meg, alt du har tatt fra meg. For at du har gjort meg sterkere, og pushet meg nærmere den personen jeg ønsker å være.

    Kjære Oslo. Du har vært hard og nådeløs, du har vært øm og kjærlig. Takket være deg så vet jeg: At jeg ELSKER sushi, du har lært meg å være sterk, uavhengig og selvstendig. Du har vist meg hva jeg tolererer og ikke tolererer, du har lært meg å tenke med hjertet. Du har lært meg å putte nøklene i knyttneven, når jeg går hjem fra byen på natten - safety first. Du har gitt meg så mange minner, minner jeg pakker sammen i sekken når ferden går videre. Nå vet jeg hva kjærlighet er, nå vet jeg hvem jeg er og hva jeg vil ha. Jeg kommer aldri til å glemme deg, og hvem vet. Kanskje jeg banker på en gang i fremtiden, når jeg er mett på eventyr.

    Så det er vel derfor vi vil bo her, for å leve og oppleve. For å vokse i sjel og sinn, og for å få en helt ny virkelighet. Det er noe helt annet enn i småbyene og på bygda, jeg elsker det og jeg hater det. Så velkommen til Oslo, et sted for de sultne og rastløse. Et sted for de usikkre og redde, the freaks and the geeks.. Et sted for alt og alle.

     

    Likte du innlegget? Trykk gjerne på "liker" knappen under, del med venner eller legg igjen en komentar så blir jeg kjempe glad!
    Følg meg på sosiale medier via ikonene øverst til høyre.

     

  • Publisert: 18.10.2015, 20:29
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • What we have become.

  • Publisert: 17.10.2015, 02:15
  • Kategori: Sterke meninger
  •  

    Du vet den stemmen i bakhodet som gnåler og gnager om at det er noe du burde ha gjort?

     



    Den lille jævelen har plaget livet av meg de siste ukene! Det er alltid noe jeg burde gjøre, alltid et sted jeg MÅ være, og et helt annet sted jeg vil være. Det var rett før flammene kom ut av øynene mine, og røyken seg langsomt ut øregangene mine. Så jeg sa "fuck off" til stemmen, pakket sammen sakene, dro hjem og spiste en hel pizza. Jeg trengte å gi opp i går, jeg orket ikke å være flink pike et sekund lenger. 

    Jeg tenker ofte over hva frihet er, og at jeg vil ha det.
    Jeg vil påstå at det er svært få eller ingen her som har det, vi tenker at vi er verdens heldigste og at vi er uavhengige.. Men, i realiteten sitter vi innelåst i tjukke stålceller alle sammen. Vi betaler for å bo på denne jorda, som vi fortsetter å ødelegge med penger og makt. Vi må jobbe for å leve, vi må ta en utdanning for å få "status". Hva skjedde med "do what you love"? Jeg skulle gjerne brukt hvert millisekund av min dyrebare tid på denne planeten til det jeg elsker. Sitte på en strand, drikke rett fra en kokosnøtt, surfe på en perfekt bølge, ligge i armkroken til den beste jeg vet, sove i flere timer, puste musikk, spise kjærlighet. Systemet fungerer ikke for meg, sånn har det alltid vært.

    Jeg hater å jobbe, men jeg gjør det fordi jeg må. Jeg kommer meg igjennom dagen på autopilot, og plutselig har det gått enda et døgn uten at jeg har gjort noe som får meg til å føle frihet. For hva er egentlig frihet, og finnes det noen mennesker som har det? Kanskje det løper noen barn rundt i regnskogen som aldri har hørt om penger, snart kommer bulldoserne og tar fra dem uskylden, og de må jobbe for systemet - akkurat som meg og deg.

    Vi er brikker, i et uendelig spill. Alt som styrer oss er penger, og dette er det vi kaller lykke? Jeg bruker minst 50% av alle tankene mine på penger; hvor mye koster den kjøttbiten jeg skal spise til middag, hvor mye må jeg spare for å overleve januar og hvordan skal jeg få råd til ditt og datt. Jeg må ha sminke, jeg må ha klær, jeg må voxe leggene og jeg må ha vippe-extensions. Jeg blir kvalm av meg selv, jeg blir svimmel av virkeligheten jeg lever i. Toppbloggere blir hengt ut som monstre i media, fordi de gjør det de elsker - mens de tjener penger på det. Ja, kanskje noen av de ikke fortjener det sier du.. Hvem faen bryr seg sier jeg!? Er det alt vi bryr oss om, hvor mye naboen tjener og hvor mye Mette Marit bruker på kjolene sine? Mine penger, dine penger, våre penger. Er det viktig?

    Vi skylder på hverandre, vi sier at noen andre har ødelagt selvtilliten vår. Vi skjønner ikke selv, at de er vi som gjør det. Vi lar andre påvirke oss, og vi lar andre herse med oss. Akkurat som flokkdyr, som sauer. Vi lurer oss selv, jeg lurer meg selv daglig. Ingenting av det jeg gjør er viktig, ingenting av det jeg gjør akkurat nå vil gjøre en forskjell her i verden. Kanskje jeg en dag får bedre økonomi, kanskje jeg en dag kan kjøpe meg et hus jeg må betale ned til den dagen jeg dør. Kanskje jeg kjøper meg en bil, en bil som spyr ut dritt som ødelegger osonlaget - men, verden er jo på vei i den retningen uansett så hva gjør vel litt mer eksos? Kanskje jeg kan betale litt på den også, mens jeg tilbringer dagene mine innenfor fire vegger. Trygt skjermet fra verden jeg lever i, den fantastiske rundte greia som spinner rundt og rundt, rundt noen andre runde greier og en annen stor rød greie som er veldig varm. Er dette alt? MÅ alle leve slik, jeg vil ikke det - jeg nekter å gjøre det. Jeg er desperat etter en løsning, dette kan virkelig ikke være meningen. Slaver til vi dør, det er det vi er.

    Jeg tenker over dette ofte, jeg vil ikke være en del av det. Men, har jeg egentlig noe valg? Jeg er ikke typen til å legge meg ned å dø, jeg jobber på til noe slår meg i bakken. Akkurat den egenskapen er jeg meget stolt over at jeg har, og det er vel derfor jeg fortsatt er her - i denne vakre verdenen vi er i i ferd med å ødelegge med vår grådighet og ubarmhjertighet. Det føles som jeg står i verdensrommet og skriker ut i intet, at jeg stanger i en usynlig vegg. Kan jeg ikke bare være fornøyd med å ha en jobb, med å ha et liv og en vei å gå? Nei, for jeg tror at menneskene er ment til så mye mer enn det. Det må være en måte å fikse oss på, jeg kan ikke la meg selv tro noe annet - for da kommer det til å klikke for meg.

    Jeg leser om og møter mennesker hver dag som har fått det til, mennesker som er på vei dit. Inspirerende mennesker som gjør det de elsker og ikke tenker over beslutningen de har tatt to ganger, de bare lever - de bare er. De pakker sekken og drar, de hopper ut av et fly i fart, de skriver om livet sitt, de lever for å oppleve ikke for å tjene penger. Jeg vil være et av de menneskene, jeg skal klare det. Hvorfor kan ikke alle være slik, jeg tror det er de som har skjønt det - det er sånn vi er ment til å leve. Harmoni og balanse, det trenger vi mer av.

    Et eksempel på en som har klart det er en mann ved navn MC Suffa (Hilltop Hoods) "I rather be part of your playlist, than ever be part of the A-list" Har denne kloke mannen sagt en gang. Ta en titt og hør på DENNE sangen, les gjerne teksten for den er en av verdens beste. Og jeg stjeler en quote før jeg gir meg: "Can you believe what we have become?"

  • Publisert: 17.10.2015, 02:15
  • Kategori: Sterke meninger
  • 3 kommentarer
  • #Nomakeupfriday

  • Publisert: 16.10.2015, 08:50
  • Kategori: Personlig
  • Klokken er 08:44, og jeg sitter på skolen - FRIVILLIG! 

    Eller, frivillig og frivillig. Jeg må bli ferdig med en oppgave som skal leveres på mandag. Jeg sitter her alene, og har det værste igjen. Håper det kommer noen andre snart, så de kan hjelpe stakkars lille meg. 



    Jeg skal fylle på vipper idag, hos kjære Dagny på Frogner Medicare og har derfor ikke på meg sminke idag. Jeg vet at folk sier at skjønnhet kommer innenfra osv. Men jeg føler ikke den akkurat nå as. Skal kose meg med Cottage Cheese og Iskaffe'n et lite minutt til, så begynner jeg på en perspektivtegning. 

     

    Men, dere - DET ER FREDAG IDAG!

  • Publisert: 16.10.2015, 08:50
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Sunday student.

  • Publisert: 11.10.2015, 12:20
  • Kategori: Personlig
  • God søndag!

    Nå har jeg vært student i nesten to måneder, og her er en liste over gode og dårlige sider ved å være akkurat det. Det kan henne at punktene endrer seg ettersom tiden går, men dette er mitt synspunkt akkurat nå.

    Dårlige sider:

    Det er virkelig økonomisk hardt å være student i verdens dyreste by. Det virker som om staten tror at alle har rike foreldre, og kommer fra velstående hjem. 7500kr i måneden, ja det er levbart eller?

    ♦  Man har ingen fritid. Jeg og mange andre må betale for alt selv, og da gjelder det å jobbe så mye som mulig. Og hvis man jobber "for mye" så får man større lån.. Hva skal vi gjøre da? Leve på knekkebrød og first price nudler? Jeg har ikke tenkt til å ødelegge kroppen min i et helt år.

    ♦  Hjernen jobber konstant. Det er alltid noe man må gjøre, noe som ligger i underbevisstheten og gnager. 

    ♦  Man har ikke råd til å bli med på ting. Jeg er veldig glad for at jeg er ferdig med den verste festingen. Men, man vil jo gjerne være med i bursdager, kjøpe julegaver og ta en middag ute en gang i blandt. Her jeg står nå, så virker det umulig. Så det blir nok å avlyse julefeiringen i år, og heller jobbe for eksempel.

    Man sitter igjen med en helvettes gjeld. Har man flaks, så kommer man seg kjapt ut i arbeidslivet og får en grei inntekt. Men, det er det jo ingen garanti for at man gjør. Hva skjer hvis jeg ikke finner en jobb, hva om jeg sitter der med skjegget i postkassa og har 105.000kr i gjeld - og ingen midler til å betale det ned med? Alle sier "det er det beste lånet man kan ha.." Ja, greit nok det, men gjeld er da aldri bra uansett hvordan man vrir og vender på det.

     


    //weheartit

     

    Gode sider:

    ♥ Man blir kjent med nye mennesker.  Det er alltid gøy å møte nye mennesker, og lurt er det også og skaffe seg et større nettverk.

    Lærer mye og nye ting. Altså, det er aldri dumt å bli smartere - som jeg pleier å si. Man lærer så lenge man lever.

    En mulighet til å jobbe med noe du elsker. Men, dette avhenger igjen av hvordan du kommer deg ut i arbeidslivet etterpå. De fleste skoler er flinke til å hjelpe deg på vei, men jeg vet om flere med bachelor grad som sitter på 180.no og selger annonser etter skoleslutt, fordi man mangler arbeidserfaring. Så akkurat det er viktig å opparbeide seg under studietiden - eller før.

    Følelsen av å være ung, følelsen av mestring. Jeg føler meg litt yngre igjen, jeg er ikke lengre et A4- menneske med 8 timers arbeidsdag 5 ganger i uken, jeg jobber med fremtiden og kommer meg et sted, det er nok det viktigste og mest positive punktet for meg personlig. Jeg er på vei et sted. 

      Studietur!! Hvis du er så heldig som meg, så skal du på studietur. Vi skal til MILANO i april, jeg gleder meg som en liten unge. Men, jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal få spart opp til det. Har allerede bestilt fly og hotell, så det får briste eller bære.

    Jeg føler meg ganske stresset for tiden, samtidig som jeg er ganske lykkelig. Jeg skulle gjerne sluppet å jobbe i studietiden, så jeg kunne brukt alt fokuset mitt på skolen - men da hadde jeg både sultet ihjel og vært hjemløs, så jeg skjønner ikke hvordan noen klarer det? Enten så burde studentene få lov å jobbe så mye de orker - uten at hele stipendet blir til lån, eller så får de gi oss mer stipend i måneden. 7500kr, det dekker så vidt en husleie og litt brød her i Oslo.. Jeg er avhengig av å jobbe minst tre ganger i uken, noe som er ganske slitsomt når man har skole, trening og vil ha litt tid med kjæreste og venninner også. Denne helgen skulle jeg egentlig jobbe, men har istedet ligget hjemme i sofaen med migrene, stress sa du?

    Men, jeg elsker studiet mitt og for meg er det kun for et år - men hva med de som tar bachelor eller master? De sitter igjen med flere hundre tusen i lån, og kanskje får de ikke jobb med en gang. Jeg synes det er helt sprøtt, og skummelt. Jeg hadde aldri turt det.

     

    Noen tips til en nybakt student? Anyone? Jeg er desperat..

     

  • Publisert: 11.10.2015, 12:20
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • I love this.

  • Publisert: 07.10.2015, 22:52
  • Kategori: Interiør





  • Jeg skjønner det mer og mer, for hver dag som går - at jeg virkelig elsker dette!

    Bilde over har jeg laget, det er et stemningsmoodboard. DET ER SÅ GØY! Dette og mye annet skal bli til en mappe-oppgave som skal leveres inn om litt under to uker. Det er første utdrag, så hvis det sitter noen moodboard-eksperter der ute - ikke mobb! Jeg ble faktisk ganske fornøyd og selv om dette er til et gutte-kollektiv, så kunne jeg godt bodd der selv. Er ikke så begeistret for skinn i sofa, men det var visuellt sett veldig fint synes jeg. Og Bob Marley er jo aldri feil.

    Jeg kan anbefale idefagskolen på det sterkeste! Har du lyst til å gjøre noe kreativt? Få praktiske oppgaver, istedet for å sitte å glo ned i en trist bok?  Være ferdig utdannet og klar for arbeidslivet på kun et år? Klikk deg inn på hjemmesidene deres med en gang, jeg angrer ikke et sekund. 

     

    Det er uansett travle dager når man er student. Jeg sliter så ekstremt med å få plass til alle gjøremål på de få timene vi har i døgnet. Skal rekke PT-timer i løpet av neste uke også, noe jeg gleder meg veldig til nå. Skal få presset inn en liten økt imorgen etter skole og jobb - det blir nok PWO for alle penga, igjen. Idag har jeg rukket å bake kanelbullar sammen med Una, så nå blir det et stykk fornøyd kjæreste til helgen. Litt wifey må man være innimellom.

    Ha en fortsatt fin uke.

     

     

  • Publisert: 07.10.2015, 22:52
  • Kategori: Interiør
  • 1 kommentarer
  • Elvelangs på en søndag.

  • Publisert: 04.10.2015, 16:24
  • Kategori: Foto














  • Løkka altså, så sjarmerende.

    Idag har min gode venninne Una tatt meg med på sightseeing i den nye bydelen min. Vi har vært innom søndagsmarkedet på Birkelunden, mathallen og gått langs Akerselva. Akkurat idag var høsten på sitt beste, og så lenge sola er fremme så er jeg venn med denne årstiden.

    Jeg fikk en liten "wake up call" idag også. Vi var vitne til at en ung mann ble hentet av ambulansen etter et stygt fall på skateboard, uten hjelm (!!!) Jeg håper så inderlig det gikk bra med han - han var bevisst da sykebilen kom, så jeg tror og håper det. Men, det kunne gått SÅ mye verre. Jeg tar selv noen kjappe turer på longboardet uten hjelm, men heretter er det slutt på det. Og kjæresten min fikk en bekymret telefon også, så nå har han fått streng beskjed om det samme! De kule bruker hjelm, sånn er det bare.

    Og gårdsdagen var ganske innholdsrik den også faktisk. Jeg trodde det skulle bli meg+lasagne og Vampire Diaries hele kvelden etter jobb, med da tok jeg feil. Plutselig satt jeg i en uber på vei til Skedsmokorset. HAHA, midt ute i skauen sto jeg da Vålerenga-suporterne svingte inn med bussen sin. Så da ble det fest og morro med dem og typen, og frokost idag tidlig. Så nå gleder jeg meg veldig til neste hockey-kamp, for da er jeg også invitert! Har blitt helt frelst av hockey i det siste, så spennende. Sånn går det når man har svensk kjæreste!

    Idag fikk jeg også invitasjon til et bryllup jeg gleder meg veldig til! En av mine beste venninner skal gifte seg med sin første kjærlighet i januar. Jeg får helt gåsehud når jeg tenker på det, jeg gleder meg sånn! Og de vil at jeg skal være fotograf også, for en ære. Tenk, de har vært sammen i over åtte år! Er det noen som kommer til å vare livet ut, så er det de to. To fantastiske mennesker, som fortjener hverandre. Størst av alt, er kjærligheten. Det er faen meg helt sant!

    Ha en flott søndag, i morgen er det back to school.

     

     

    Følg meg gjerne på instagram @alilleng

  • Publisert: 04.10.2015, 16:24
  • Kategori: Foto
  • 3 kommentarer
  • Burning skies.

  • Publisert: 03.10.2015, 18:37
  • Kategori: Foto


  • Himmelen var ganske drøy igår!

  • Publisert: 03.10.2015, 18:37
  • Kategori: Foto
  • 2 kommentarer
  • Du er ikke feit.

  • Publisert: 02.10.2015, 18:25
  • Kategori: Personlig

  • Dette innlegget skrev jeg på min gamle blogg i November 2014, og jeg fikk en enorm respons. Mange positive komentarer og tilbakemeldinger som jeg fortsatt tar vare på den dag i dag. Jeg ønsker å poste det igjen, for det er jo fortsatt mye fokus på kropp og stort kroppspress. Folk trener mer enn aldri før, og det er flere piller, shakes, og mer pulver enn det er sand i Saharah.

    Det er ingen andre enn deg selv, som bryr seg så mye om hvordan du ser ut naken. Målet med livet er fortsatt ikke å passe inn i de minste størrelsene på markedet/eller de største for den saks skyld. Du er fin, akkurat slik du er skapt!

    So here it goes.



    Hvorfor trener jeg egentlig?



    Jeg kan fortsatte huske det øyeblikket jeg så meg selv i speilet for første gang, første gang jeg følte meg ekkel, stygg og feit.

    Jeg var nesten elleve år.
    Meg og min beste venninne fra barneskolen skulle på torsdagsklubben. Dette var noe vi gledet oss til hele tiden, en torsdag i måneden. Alle ungdommene i området samlet seg på grendehuset, spiste godis, drakk brus, danset etter kul musikk og flørtet med guttene som kunne breakdance.

    Men, denne kvelden ble det annerledes.
    Vi hadde brukt hele ettermiddagen på å fikse oss, jeg skulle ta en siste sjekk i speilet... Da skjedde det. Jeg likte ikke måten lårene mine så ut i jeansen, jeg likte ikke at toppen var så trang. Hvorfor var jeg ikke like tynn som venninnen min? Jeg klarte ikke å gå ut av huset med de klærne, så jeg slang på meg en joggebukse og en baggy hettegenser istedet. Så dro vi.

    Etter den dagen var jeg aldri fornøyd med meg selv. Alle andre var jo så tynne.. Jeg var jo tjukk, jeg var stygg.

    I virkeligheten var jeg 160cm høy, og veide rundt 45kg. Men, i mitt hode var jeg en strandet hval, som ikke kunne gå på shopping med venninnene sine. Jeg ba til høyere makter om å få en spiseforstyrrelse, hver gang jeg spiste noe så fikk jeg dårlig sammvittighet. Men, jeg fortsatte å spise, og hate meg selv hver gang. Det jeg ikke visste var at jeg allerede hadde en forstyrrelse. Mamma kalte det "speilsjuken", siden jeg alltid klaget på hvor feit jeg var. Og jeg satt aldri stille, det var håndball, fotball, dansing og turn. Mamma har alltid servert sunn og næringsrik, hjemmelaget mat. Og alltid passet på at vi spiser nok. Jeg la ikke på meg et eneste gram, men speilbildet mitt gjorde det.

    Jeg flyttet hjemmefra.
    Når jeg ble høyere (164cm), så ble også vekten litt mer. Det var det verste som kunne skje meg, jeg fikk pupper også, og hofter.. Det virket som vekten på badet skulle gå i stykker. 55kg!! Det var helt på grensa til hvalross i mine øyne. Heldigvis kom redningen ganske fort.

    Jeg fikk diagnosen ADHD/ADD, og ble medisinert med conserta. Tallene på den ondskapsfulle vekta raste nedover. Jeg ble kvalm av å spise, jeg sov ikke. Jeg ELSKET det. Etter en stund ble folk bekymret, å de fikk pillene mine byttet. Da var jeg nede i 45kg igjen, og litt mer fornøyd. Men, naturligvis stabiliserte vekta seg, når jeg igjen fikk i meg mat. Og helvette var sluppet løs inne i hodet mitt igjen. Jeg meldte meg inn på spenst i Larvik, som 15 åring. Diett var mellomnavnet mitt, selvom jeg ikke trengte det.

    Sånn gikk det i noen år, før jeg flyttet tilbake til Sandefjord. Jeg var i et forhold i to år som bestod av å sitte på ræva, frotse i junkfood og egentlig ikke føle noe i det hele tatt. Jeg fortalte alle, og meg selv at jeg hadde det fantastisk. Men hvordan kunne jeg vite det? Jeg var tom innvendig, så meg aldri i speilet, brydde meg ikke om noe bortsett fra at jeg var mislykka. Jeg var patetisk, lat og idiotisk. Oppførte meg som en drittunge. Til slutt, kom jeg meg opp av sofaen og ut av forholdet. Kiloene rant av meg som stearin.

    Etter noen måneder var jeg tilbake til normal vekt, 60kg. Men, jeg var faen ikke fornøyd av den grunn. Jeg flyttet til Oslo, og flyttet inn med en fremmed jente i gamlebyen. Den inspirasjonen hun ga meg, er mye av grunnen til at jeg fortsatt trener den dag i dag. Hun var så frisk, så sunn, så strukturert. Trening hver dag, sunn mat i uken og litt kos i helgene. Jeg fulgte i hennes fotspor, og vips så var jeg bitt av basillen.

    Målet mitt var ikke lenger å være en strikkepinne, med ryggrad herfra til kina og armer som barnåler. Muskler, muskler, muskler var det nye - og dæven, så fort resultatene kom! jeg begynte å trene oftere og oftere. Til slutt så bodde jeg nesten på Sats. Kunne være der i to timer etter jobb, hver dag, hele uka. Jeg ble rusa på resultater.

     





    Jeg burde kanskje vært fornøyd her? Når jeg ser disse bildene nå, og tenker tilbake - så burde jeg vært fornøyd. Men, jeg var ikke så fornøyd som jeg burde ha vært. Men, jeg visste at jeg var på god vei! Og mest av alt, så hadde jeg oppdaget at jeg kunne forandre kroppen min, og tvinge den til å bli slik jeg ville.

    Så brakk jeg armen.

     




    Jeg dro fortsatt på Sats hver dag, MED brukket arm. Jeg surret vekt-strikker rundt gipsen og trente som en idiot. LIVREDD, for å miste muskelmasse, og livredd for å legge på meg igjen. Til slutt kom en av de personlige trenerne bort til meg og spurte om jeg var syk i hodet. Han ga meg streng beskjed om at han ikke ville se meg trene armer før jeg hadde fått av gipsen, og forklarte meg om alle de forferdelige tingene jeg kunne gjøre med meg selv hvis jeg fortsatte slik. Han lovet meg at jeg ikke kom til å begynne å miste muskelmasse før om tre- fire uker. Så jeg begynte å trene alt for mye rygg, og alt for mye ben. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg drev med.

    Ryggen min gikk praktisk talt fra å være muskuløs og sprek, til å ligne mer på en gyngehest. Og jeg dro på meg noe så forferdelig som benhinnebettenelse, etter alle milene på mølla. Så, treningen fikk lide litt og jeg falt ut av rutinene mine. Og det var kanskje det beste som kunne skje meg akkurat der og da. For hadde jeg fortsatt sånn, så hadde jeg ødelagt hele kroppen min. Det er faktisk noe som heter "Å trene for mye".

    Jeg har endelig fått et sundt forhold til trening og kosthold. Det er ikke lenger slik at jeg angrer hver gang jeg koser meg litt ekstra, og hvis jeg mister èn dag med trening, så dør jeg ikke invendig. Men, det er fortsatt dager jeg nesten kaster opp når jeg ser meg selv i speilet - og det er ikke de dagene jeg har vært innom sats. Noen ganger vurderer jeg å dra opp en kjøkkenkniv å kutte av alt jeg tror er fett. Men, for det meste så er det greit. Kan fortsatt ikke gå på shopping uten å bli frustrert og deppa men, jeg tør å gå i stramme bukser igjen. Jeg er ikke fornøyd, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli det. Selvom jeg hadde sett ut som Caroline Berg Eriksen (hun er så vakker, og trent!), så hadde jeg sikkert felt tårer over mitt eget speilbilde fra tid til annen, bare fordi det er meg.

    Jeg bruker veldig liten tid på å tenke over om noen andre veier noen kilo for mye, eller for lite. Det eneste som står i hodet mitt er hvordan jeg ser ut. Og jeg HATER den siden ved meg selv. Jeg har sluttet å veie meg, muskler veier jo mye mer enn fett, så det kunne bare gått rett vest. Selvitiltten min har steget til værs etter jeg oppdaget kunsten med trening, jeg er mer utadvendt og har mer energi. Jeg blir stolt av meg selv, jeg legger ut masse bilder på instagram, sånn at folk kan se at jeg er flink, så de kan fortelle meg at jeg er flink. Jeg skryter av meg selv, jeg vet det er ekkelt for noen - men, det hjelper meg og motivasjonen min. Kjæresten min skryter meg opp i skyene, og forteller meg ofte hvor fin og flink han synes jeg er, det hjelper veldig på selvbildet og selvfølelsen! Folk må bli flinkere til å skryte av hverandre, skryte litt av seg selv og si at andre er flinke. Jeg har noen gode venner som også skryter veldig av meg, de ordene betyr så utrolig mye for meg. Og litt etter litt, så begynner jeg å tro på dem, og motivasjonen bare vokser og vokser (i takt med musklene, høhø.)

    Jeg trener fordi det gir meg så utrolig mye. Jeg trener fordi mamma har vært et sundt forbilde, og lært meg at latskap ikke fungerer i lengden. Jeg trener fordi jeg føler meg så ekstremt bra etterpå. Jeg trener fordi jeg elsker og hater mat. Jeg trener fordi følelsen av svette som renner, er fettet som gråter. Jeg elsker å trene. Jeg hater å trene. Jeg forstår at folk ikke gidder å trene. Men, JEG kunne aldri overlevd uten.

    DERFOR trener jeg, hvis noen lurte.

    Ps.  Grunnen til at jeg ville få dette frem og dele dette, er fordi folk er så flinke til å rive seg selv og andre ned. Og jeg vil at folk skal slutte å sammenligne seg selv med andre, og få folk til å forstå at det er sunne måter å forandre kroppen sin på, og at mange ikke trenger å forandre på noe i det hele tatt. Kanskje noen kan lære av min dumhet, og ikke falle i de samme fellene.

  • Publisert: 02.10.2015, 18:25
  • Kategori: Personlig
  • 1 kommentarer
  • .. Og det positive gror.

  • Publisert: 02.10.2015, 17:56
  • Kategori: Personlig
  • God ettermiddag, som de sier.

    Finnes det en værre følelse enn det å forsove seg, hæ? Man brå-våkner med hjertet i halsen og håret i kjeften. Det er helt jævlig å løpe rundt å lete etter klær, mens man pusser tennene og prøver å sette håret i en strikk. Jeg HATER å forsove meg. Tenker alltid at jeg kommer til å henge etter hele dagen, og at alt er ødelagt. Jeg må våkne forsiktig, hvis ikke er morgenstuden min langt nede i dass før sola rekker å stå opp. Stakkars typen fikk gjennomgå, alt var plutselig han sin skyld... Jeg sa unnskyld etterpå altså, drit dårlig samvittighet. Så fikk jeg den svette rompa mi inn på 31 bussen, og da slo det meg. "Hvorfor er jeg så sur, det er ingen som har dødd idag.. Pust nå".

    Vips så var jeg på jobb ti minutter senere, og alt gikk smurt! Var ferdig lenge før tiden og livet bare smilte fra øre til øre. Jeg fikk en gratis klipp på Nikita, fordi jeg er så sykt heldig at jeg jobber vedsiden av dem - og da snapper man opp alle lærlingene og alt som finnes vet du. Jeg ba dem bare si ifra hvis noen trengte å øve seg på å farge også! For den gråskogen som vokser ut der oppe nå, er ikke vakker - det kan jeg bare si deg.

    Jeg hadde et poeng med dette, men nå datt jeg ut.. Det har med positivitet å gjøre. Jeg har de siste årene lært meg at MYE går bra, så lenge man tenker positivt og ser de lyse sidene isteden for de mørke, slemme og dumme sidene. Jeg var dronninga av negativitet før, og den heksa glimter til nå og da - men stort sett er livet mitt ti kilo lettere hver dag jeg klarer å løfte på haka og tenke at; det ordner seg! Jeg våknet som Medusa idag, men nå er jeg Mumitrollet all the way, takket være tankegangen min.

    Det er stunder hvor positivitet ikke er mulig, det vet jeg godt. Og da kan man banne, slå i veggen og kaste møbler ut av vinduet. Men, stort sett så er det så lite som skal til, en liten tanke er alt du trenger for at et nytt lys skal spire. Ikke omring deg selv meg negative personer som bare klager, da er det lett å bli påvirket og dratt ned i søla. Ikke snakk dritt om andre, la de være sånn de er uten at du skal trenge å kommentere det. Ikke vær sladrekjærringa som alltid har noe å si om alle, ingen liker den personen.. Og, du vil ikke like deg selv så godt til slutt heller. Hev hodet, smil til sola (som noen ganger kan være bak skyene) og tenk på deg selv og ditt eget univers i fem sekunder før du åpner kjeften å sier det du hadde tenkt å si. Jeg skal love deg trekker tilbake kloakken du før hadde et ønske om å spy ut på verden.

    Betro deg til dine nærmeste, når det er noe du trenger å få luftet. DON'T WORRY, BE HAPPY. Livet er så ekstremt kort, og noen ganger kortere enn det. Vi vet aldri når sanden renner ut av timeglasset, så jeg har ikke tenkt til å sløse mange tanker og opplevelser til negativiteten i allefall! Hvem er med meg?

    Fy faen. Jeg føler meg som en vandrene solstråle idag.

     



    Sånn ellers så har jeg høstferie. Den har jeg ikke akkurat sett så mye til, da jeg har jobbet alle dagene denne uken og skal på jobb igjen klokken 6:30 imorgen. Det positive med det, er jo at cash is king når man er student. Jeg fikk for lite lønn denne måneden også, vi snakker om rundt 3000kr, så jeg er blakk nå. Men, da sparte jeg de pengene til november da! HAHA.

    Ha en fin fredagskveld!

     

  • Publisert: 02.10.2015, 17:56
  • Kategori: Personlig
  • 3 kommentarer
  • hits