Annie

annielistic.blogg.no

ny jobb og trigonometri til lunsj

  • Publisert: 29.01.2017, 14:52
  • Kategori: Dagbok
  • JEG FIKK JOBBEN! ♥



    Så igår tok mannen meg med på en kafé i Nydalen for å feire litt ♥ Jeg må bare si en ting: "Godt brød" driver med ran, altså 35kr for en liiiiten kopp med sort svak kaffe, og 50kr for en kopp med mocca? Det er RAN! Er ikke greit å prøve å være økologisk på budsjett i alle fall, vi drar ALDRI dit igjen - det skal jeg love deg. Synd egentlig, for jentene bak disken er kjempe hyggelige - og det er jo så klart ikke de som bestemmer prisene. Godt han kjøpte lunsjen på matbutikken i forkant altså, for prisene på maten der er virkelig til å spy av de også. Haha, nok om det! 

    Jeg har i allefall skaffet meg jobb, så da slipper jeg å sitte hjemme å synes synd på meg selv så lenge til. 100% er det også, og på dagtid - jeg kunne ikke bedt om en bedre avsluttning på min tid i Norge. Nå er det jo egentlig bare å begynne å planlegge neste kapittel, hva skal jeg finne på den dagen vi flytter til Sverige? En ting er helt sikkert, og det er at jeg kommer til å skaffe meg en hvalp ved første mulighet! Jeg er så hvalpesjuk om dagen at det svir i hjerterota og i går satt jeg og googlet hundenavn, jeg har funnet mange passende favoritter for å si det sånn. Når jeg ser min kommende hvalp i øynene, så kommer jeg nok til å vite hvilket navn den skal få med en gang. JEG KLARER NESTEN IKKE VENTE!!! Dette har jeg drømt om siden jeg flyttet hjemmefra som fjortenåring, men plass og tid er viktigere enn mine egne egoistiske behov - min hund(er) skal leve et skikkelig aktivt og godt hundeliv.

    Mannen forsøkte å pugge litt trigonometri på utflukten vår igår, men uoppdragne unger og foreldre som ikke bryr seg gjorde oppgaven ganske så umulig. Det er forståelig og greit at du vil ha med deg kidsa på offentlige steder altså, men lar du de sitte å sparke i veggen hjemme? Lar du de sitte å leke med bestikket hjemme? Har de aldri hørt om innestemme? I såfall er jeg redd for at de eldre har rett om den generasjonen som vokser opp nå: bomullgenerasjonen som ikke har lært seg om manerer eller utfordringer. Det er ikke barna sin feil at mamma ikke bryr seg, det er ikke barna sin feil at mamma er mer opptatt av telefonen sin og siste gossip fra sin jevnaldrene venninne. De valgte ikke selv å bli  født.. Stakkars barn, de kommer til å få et tøft liv om de noen gang må begi seg ut på egenhånd i den virkelige verden. Hvorfor får dere barn hvis dere ikke har planer om å fullføre oppgaven? Det er et stort forbanna spørsmålstegn for meg.

    Nå sitter jeg hjemme i sofaen med hilltop hoods på anlegget og hjemmelaget mocca i hånden, det beste i livet er nesten gratis - og det beste med alt, her er det ingen barnelyder.. Ahhh, priceless silence. ♥ Ønsker deg en rolig søndag! Og, HEIA HÅNDBALLGUTTA! Klarer vi å få med oss VM-gullet hjem tror du?

     

  • Publisert: 29.01.2017, 14:52
  • Kategori: Dagbok
  • 0 kommentarer
  • du trenger ikke å være alene for å føle deg ensom

  • Publisert: 27.01.2017, 17:05
  • Kategori: Dagbok
  • Jeg har aldri vært helt uten noen andre, jeg har alltid hatt noen å ringe.


     

    Alikevel har jeg følt på det å være helt alene, en dyp ensomhet som river hjertet og magen fra hverandre og drukner alle lyse tanker som noen sinne har eksistert i bevisstheten. Hvorfor det?

    Det er flere enn vi kan tenke oss i dette landet som kjenner på den følelsen hver eneste dag, selv om de er omringet av både familie og venner - og det er så lett for meg å forstå, det er ikke rart eller uvanlig i det hele tatt. Standarden er så høy, rikdommen florerer og det er lett å føle seg langt utenfor luftslottet.

    Det har alltid manglet en farsfigur i livet mitt, jeg har alltid hatt en mamma som har gitt meg alt hun har. Alikevel føler jeg meg alene om å mangle én figur, for det føles som om alle andre har to - selv om det er langt i fra realiteten.. Men, de fleste har to. De fleste jeg møter og de fleste jeg har snakket med har to. Det holder med én, men du skjønner kanskje hva jeg mener? Som en person med _la oss si_ kroniske smerter i ryggen kanskje noen ganger føler seg helt alene om å ha det slik, at ingen helt forstår smerten de går rundt med hver eneste dag. At ensomheten kryper under dyna sammen med dem om kvelden, og at ingen forstår hvorfor de knasker ibux som om det var godteri. Litt slik tror jeg det er, bare at det handler om noe helt annet. Smerte er ensomt, når det føles ut som ingen forstår deg.

    Det er ikke lett å se for seg livet i noen andre sine sko, hvis du ikke har vært der selv. Det er ikke bare vanskelig, det er helt umulig.

    Jeg har aldri bodd på et sted lenge nok til å skaffe meg "barndomsvenner", de du holder i hånden på vei til barnehagen og som du fortsatt kan ringe når du går på ungdomsskolen. Hver gang jeg fikk meg nye venner, så måtte vi flytte på grunn av min manglende farsfigur. Og det er ikke bare bare for unger å skaffe seg nye venner fem ganger i løpet av barneskoleårene. Til slutt blir forsøkene overfladiske og kun for å tilfredstille et indre behov om å ikke sitte alene i skolegården. Man stoler ikke på mennesker man ikke kjenner, i hvertfall ikke jeg. Det tar evig lang tid før jeg stoler på folk, og da mener jeg evig. Det får meg til å føle meg ensom, jeg føler meg ofte alene om det. Selv om jeg er en av mange som har det akkurat sånn, selv om jeg har gode venner i dag. Det har gjort meg sterkere, det har gjort huden min tykkere, jeg har aldri latt noen mobbe meg - men jeg følte meg ofte ensom i oppveksten. Det å se hva "alle andre har" er vondt for et barn.

    Når jeg tok utdannelsen min i fjord, så følte jeg at jeg nesten var den eneste i klassen som måtte jobbe ved siden av studiene - det var et par andre også, men resten? De fikk støtte enten fra Nav i tilegg eller foreldre, ikke at jeg misunner noen det eller at jeg mener det er feil på noen som helst måte - men, man føler seg alene om å slite seg igjennom dagene med skole, jobb og konsentrasjonsvansker. Og at man da forsatt har dårligere råd enn de andre i klassen gjør ikke saken bedre. Læreren sa en gang: "har du ikke 30 kr en gang?" Akkurat som om det var min skyld, eller at det var helt unormalt å ha null kroner på kontoen. Jeg forstår at mennesker som aldri har vært der før ikke kan begripe situasjonen. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var fjorten, det har gjort meg selvstendig og hardtarbeidene, men igjen så kommer følelsen av å være aleine om det. At ingen kan forstå helt og holdent hvordan jeg har eller har hatt det.



    Hjernen min gjør "rare" ting i blant, ting som er helt normalt for meg. Jeg kan aldri bli 100% lykkelig i en "vanlig" jobb, jeg blir ikke tilfredstillt av å studere på noen som helst plan heller. Jeg ser venner og bekjente studere år etter år, de sliter og de står på og de når langt til slutt. I mellomtiden står jeg på stedet hvil og aner ikke hva mitt neste skritt skal bli, for jeg vil gjøre alt og ingenting annenhver dag. "Det går ikke i dagens samfunn.." Ensom, med mine egne mål og tanker.

    Det siste jeg kan tenke meg her i livet, er å få barn. Det faller så langt fra mine interesser og mål som det går an å komme! De fleste rynker på nesa eller sier "aldri? du kommer nok til å endre mening en dag" eller "du vet ikke hva kjærlighet er før du får dine egne barn!". Det er dømmende, fryktelig dømmende og jeg skulle ønske folk kunne våkne opp å forstå at vi faktisk har kommet lengre i 2017. Det er ikke lenger kritisk med reproduksjon, så mitt valg er vel like naturlig for meg, som det å få barn er for deg? Og de fleste er absolutt ikke åpne for en vennlig diskusjon rundt det, hvorfor? Jeg føler meg alene om mine tanker om barn, flertallet er totalt uenige - selv om de fleste er enige med argumentene mine. Jeg har ikke noe i mot at folk vil ha barn, så hvorfor kan ikke folk slutte å ha noe i mot at jeg ikke vil ha barn? Det er nesten som om det skulle være en sjelden sykdom jeg har.

    Jeg kan kjenne på ensomheten min i et rom fullt av mennesker, selv om jeg ser tilsynelatende glad ut og prater høylytt. Egentlig så bryr jeg meg ikke så mye om sminke, hår, studier og topplista på spotify. Det gir meg ingenting å lese om eller snakke om The Kardashians eller vårens siste mote. Jeg vil snakke om verdensrommet, filosofi, dype tanker, teknologi, poesi og sangtekster med mening. Jeg liker vennene mine, og de får meg til å føle meg elsket. Men innerst inne i hjerterota så er det slike ting jeg vil prate om, og det virker som om de fleste ikke orker å prate om dype ting og arr - og jeg forstår det, så absolutt. Jeg kan også ta så feil om dette, det kan være at mange av dem føler akkurat det samme som meg; at de er alene om å ha tankene sine. Vi gjør det vi gjør for å tilfredstille de vi er glade i, fordi vi bryr oss om hverandre. Det er verdt å være ensom for de man er glad i.

    Dette er ikke ment som et "det er synd på meg"-innlegg, det er ment for de som føler det samme og for de som skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid farlig å føle det slik, tvert i mot så kan man lære mye av den smerten man får innvending av slike situasjoner og man kan bli sterkere som person.

    Ensomhet er ikke det samme som å være alene, alle kan føle ensomhet; kjendiser, master-elever, kongen, verdens rikeste menneske, uteliggere, narkomane og en gammel dame på eldresenteret. Uansett hvem som føler det, så er det vondt. Og man er aldri alene om å ha det slik, selv om det alltid føles sånn.

    Det var dagens filosofering om ensomheten. Føler du deg alene i visse situasjoner? ♥

  • Publisert: 27.01.2017, 17:05
  • Kategori: Dagbok
  • 1 kommentarer
  • save your fucks for magical shit

  • Publisert: 26.01.2017, 17:21
  • Kategori: Foto
  • Heeei!

    For en fantastisk dag det har vært i dag, det må jeg bare si. Endelig begynner lyset å slippe stråler igjennom tunnelen her, og jeg kan trekke inn pusten på overflaten igjen. Jeg har vært på et jobbinervju i dag og sitter igjen med en god følelse, jeg får vite mer i morgen. Og ikke nok med det, så ringte en potensiel backup rett etter jeg var ferdig med intervjuet, litt flaks skal man ha!

    Sånn bortsett fra at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få betalt husleia helt enda, så smiler livet akkurat nå. Jeg har spist D-vitaminene mine hver dag, og det hjelper faktisk på humøret. Om det bare er psykisk aner jeg ikke, men det driter jeg egentlig i.. Man må kanskje helt ned i den nederste kjelleren før man finner trappen opp igjen, og jeg føler at jeg befinner meg på et trappetrinn som er noen etager opp nå, og ikke minst så tror jeg det går i riktig rettning. Jeg må bare gi litt faen i alt som er dritt, så går det nok fint til slutt. Jeg er mye bedre forberedt nå, om jeg skulle gå på tryne baklengs ned i kjelleren igjen - jeg har blitt bedre kjent med den siden av meg.

    Jeg fikk igjen et par hundrelapper på frikortet fra i fjord, og da småløp jeg nesten bort i butikken for å kjøpe meg litt smågodt... Jeg har crawet smågodt i flere måneder nå, og jeg følte at jeg hadde godt av litt sukker i dag. Så det var enda en fin ting jeg fikk i dag, SMÅGODT er selve livet. Neida, joda! 

    Ellers så er jeg forelsket og glad, tenk at jeg er på det fjerde året med mannen i mitt liv - og at sommerfuglene fortsatt kriger rundt i magen hver gang han kommer inn døra, og hver gang han holder rundt meg. Han sitter å studerer som en helt ved pulten sin akkurat nå; matte, fysikk og kjemi, hjelpes så glad jeg er for at det ikke er meg, jeg hadde aldri funnet viljestyrken til å fullføre! Credz til alle studerene der ute altså, det er tunge tunge saker.

    Han kom forresten hjem med noe helt magisk i dag også, han hadde fått tak i tre gamle kameraer - helt gratis! Jeg døde litt av glede, for det er akkurat slike ting jeg ELSKER. Disse skal vi aldri selge, det er sikkert og visst. Se så fine!? ♥












    and one day,
    just like magic,
    i realized that
    i had fallen
    in love with the
    beautiful disaster
    i had become

    - JmStorm

    @jmstormquotes

  • Publisert: 26.01.2017, 17:21
  • Kategori: Foto
  • 6 kommentarer
  • I want to go camping and ignore my adult problems

  • Publisert: 22.01.2017, 16:45
  • Kategori: Friluftsliv
  • Hej allihopa!

    Long time, no see. Den siste tiden har vært tøff for meg, og jeg har tatt litt avstand fra skrivingen på grunn av det. Jeg prøver å spre så lite negativitet og selvdestruktiv oppførsel som mulig - det er aldri bra for noen, selv om det er en stor del av meg akkurat nå. I går kveld nådde jeg det "store sorte hullet" og alt ble mørkt og håpløst rundt meg, men det er sant som de sier; når du har nådd bunnen så kan det bare gå oppover, eller noe sånt. Du graver deg nedover og nedover helt til det ikke kan bli verre, og da må jeg bare ta meg selv i kragen og rette meg opp.. Det er ingen som dukker opp fra intet og henter deg til en bedre verden, og det er ingen andre enn deg selv som kan endre tankegangen din. Man må kjempe!

    Noe har dukket opp inne i meg, en skuffelse så stor og tung at den drar meg ned som en elefant i kvikksand. Har jeg noen sinne vært meg selv blant andre mennesker? Jeg vet ikke, det er en stor mulighet for at alt har vært bittelitt skuespill hele tiden - jeg burde faktisk vinne en oskar. Å være seg selv blandt andre mennesker er det skumleste som finnes, spesielt når du ikke har et snev av tillit å gi i fra deg. Det er nok kun et menneske i hele verden som har sett den ekte jeg, og det er min bedre halvdel. For hvem er jeg egentlig? Hva gjør MEG glad?

    Jeg har kommet frem til at det som gjør meg glad er uavhengighet, ro, natur, dyr, ekte kjærlighet, enkelhet og stillhet. Mitt største ønske er å være fri, og jeg føler egentlig at frihet er en myte slik som verden er nå. ALT handler om penger, absolutt alt.. Man kan nesten ikke gå ut av døren før det koster spenn, før folk snakker om spenn. Men, naturen er fri for alle - og det er der jeg slipper å ta på meg tvangsmasken å late som jeg liker samfunnet og menneskene som "lever" i det uten å protestere.

    Trump er president, fremtiden ser dyster og usikker ut, alle snakker om penger og tap av penger, mens krig, sult og elendighet smøres utover dagens overskrifter. Kroppspress, veggispress og press fra alle kanter. Alle får kreft, folk sprenger seg i lufta, alle skal dø. De vil skyte ulven, de vil gå med pelskrager, de vil betale penger for tortur og de innser det kanskje ikke en gang!? Luften er så forurenset at de anbefaler oss å bli inne, og folk klager på at de ikke kunne ta bilen til jobb den ené dagen, snøen har ikke kommet i år.

    Jeg må snu meg bort en liten stund, jeg må ta igjen pusten før jeg besvimer.. Det blir ALT for mye for meg, hva feiler det denne syke rasen som tror de eier verden?

    Jeg vil bare rømme ut i skogen med mannen og en hund jeg ikke har, jeg vil bare bo der ute og aldri se mennesker igjen - det er min løsning, og den er til dels gjennomførbar. Hver eneste gang jeg har muligheten så skal jeg gjøre nettopp det, pakke ryggsekken og dra på meg ullsokkene, la tankene sveve. Skrive i stillhet, trekke inn luften som fortsatt er ren. Jeg orker ikke dette stresset mer og akten må ta slutt, om ikke er jeg redd for at jeg svinner helt bort i meg selv..

    Bare fem måneder igjen nå, dette klarer du.



    //bilder: pinterest

     

  • Publisert: 22.01.2017, 16:45
  • Kategori: Friluftsliv
  • 1 kommentarer
  • ny header

  • Publisert: 14.01.2017, 05:50
  • Kategori: Blogg


  • Åhhhh! Jeg blir så irritert over at fargene på bildene blir blassere når jeg laster de opp i blogg.no, kan noen plis fikse det snart? Helt ugreit at det skal være så ille.. Nå ligger jeg i sofaen mens jeg prøver forgjeves å finne riktig størelse på ting, og designbyggeren har hengt seg opp sikkert femtitre ganger... Noen som er flinke på webdesign der ute, jeg vil gjerne ha en ny layout her.

    Ja ja, hva synes du om headeren? (selvom fargene er blasse...)

     

    Bilde: @robshootsraw
    Edit: meg selv.

  • Publisert: 14.01.2017, 05:50
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • men sov du godt, for når du blir stor, er verden større enn du tror

  • Publisert: 14.01.2017, 04:45
  • Kategori: Nattasnakk
  • Folk som kan legge hodet på puta å sovne med én eneste gang, de har alltid fascinert meg!

    De få gangene det har skjedd med meg, så har jeg vært helt snydens-kanakas-dritings med klærne og sminka fortsatt på.. Og det er jeg aldri lenger. Ikke det at jeg er misunnelig på de som har den egenskapen, nei - missforstå meg rett. Men noen ganger frister den "av - og på" knappen for meg også. Å bare kunne legge seg ned og glemme alt og alle, slippe alle tankene og alle påfunn som plutselig dukker opp fra ingenting.. Hvorfor kommer ikke de tankene på dagen da tro'? Har vel noe med de beta-bølgene i hjernen og stillheten å gjøre kanskje.



    Jeg har alltid foretrukket natten, så langt jeg kan huske tilbake. Når jeg sov over hos mormor så kunne jeg liste meg ned trappen, akkurat langt nok ned til at jeg kunne se inn på fjernsynsboksen i stua uten å bli oppdaget - det var som regel krim eller en skrekkfilm på gang, og da fikk jeg jo virkelig ikke sove etterpå. En gang kastet jeg opp med vilje i senga mi, fordi jeg synes det hørtes ut som mamma hadde det så gøy ute i stua. Det skjedde bare den ene gangen altså, jeg fant fort ut at det var en fryktelig dårlig idé, vondt var det også! Oppmerksomhetssjuk da, sa du? Haha. En annen gang løp jeg etter tante når hun skulle på nattevakt, uten sokker og sko i nattkjolen min.. Jeg husker at jeg hoppet opp og ned og gråt på plenen utenfor huset - og jeg tror faktisk hun måtte bli hjemme til jeg hadde sovnet. Jeg sov aldri, hvis folk ville at jeg skulle sove. Jeg liker forsåvidt ikke å adlyde andre nå heller, uansett hva det gjelder..

    Når jeg var liten så fryktet jeg mørklagte ganger, bad, trapper og soverom mer enn noe annet, jeg var fryktelig overtroisk og fantaserte frem lyder som lignet både gjenferd og monstre. Jeg tror ikke på "spøkelser" den dag i dag, men at det finnes energier av en slags variant - der er ikke umulig, men det er jo fryktelig ulogisk. Selv om det har vært et par hendelser jeg ikke har klart å tenke ut en annen løsning på enda, hmmm. Det gjør meg nyskjerrig, ikke redd. Nå trives jeg alene i mørket når det føles som om resten av verden sover, i alle fall på denne siden av kloden.. Her i Nydalen er natten den roligste tiden på døgnet, færre biler utenfor og nesten ikke folk på fortauet heller. Det er folk jeg er redd for, og biler som irriterer meg - ikke gjenferd.

    Jaggu' har jeg blitt en håpløs romantiker i det siste også, for det plager meg virkelig at jeg ikke kan sovne i samme sekund som kjæresten min.. Typisk at jeg sovner kjappere på soafen, og at jeg er mest kreativ på natten - det tror jeg forresten at de fleste mennesker er sånn innerst inne! Godt er det egentlig at jeg ønsker sovne sammen med han, hvis ikke hadde jeg aldri sovnet eller lagt meg på kvelden lenger. Hvorfor sove når man kan være våken og bruke tiden på noe produktivt? Rart med det der, for jeg er nok absolutt ikke enig med det utsagnet neste gang jeg må stå opp klokken syv om morgenen.. Da vil jeg sove!

    I natt gikk det ikke så bra å sove nei, det har skjedd alt for mye drastisk i dag til at hjernen min klarer å jekke seg ned til sove-modus. Dessuten var jeg så smart at jeg tok en powernap på en time, midt på dagen i dag.. Bare fordi jeg klarte å vekke mannen å holde han våken til langt på natt i går, og han skulle på jobb i dag tidlig  - så han trengte en nap når han kom hjem. Jeg, trengte ikke det men, da sovnet selvfølgelig jeg også.

    God morgen, til alle A-menneskene der ute (gjelder også de ufrivillige..) og god våkenatt til alle dere likesinnede der ute! Og sov godt, til dere som kommer hjem fra nachpiel. Godt vi er forskjellige, det er det som gjør oss så interessante! 

    Tar meg ei litta rusbrus og setter på litt Vampire Diaries her, så kommer vel Ole-Lukkøye å blåser litt magi i trynet mitt etterhvert også.. ♥

     

  • Publisert: 14.01.2017, 04:45
  • Kategori: Nattasnakk
  • 2 kommentarer
  • skal du ha litt piller?

  • Publisert: 12.01.2017, 15:00
  • Kategori: Selvutvikling
  • Jeg har så mye kreativitet inni hodet at jeg til stadighet føler at hjernen min skal sprekke.. Fantasien min er så livlig at jeg ofte blir redd for mine egne tanker, og jeg har tusen på tusen ideer som bare kan sprute ut av kjeften min som en ødelagt høytrykksspyler.  Jeg har så mye kaos og virrvarr oppi topplokket at jeg ikke alltid klarer å konsentrere meg lenge nok til å sortere de gode tankene fra de "dårlige".

    - Skal du ha litt piller?
    - Nei takk.



    Jeg sliter med å sove, noen ganger, ofte. Tankene svirrer rundt i hodet, og ingen ting henger på greip. Jeg hører en lyd, og jeg kan ligge i fem timer å tenke på den ene lyden. Ting jeg vil blogge om dukker opp, tanker om fremtiden, fortiden, steinalderen, universet, dyrehagen, innholdet i en banan..

    - Trenger du sovepiller?
    - Nei takk.

    Hvordan noen mennesker kan se på det som en dårlig egenskap å være hyperaktiv, litt annerledes og full av fantasi - det skjønner jeg ikke! Og det har jeg aldri forstått heller.. Jeg blir ofte stressa, selvdestruktiv og deprimert fordi jeg føler at jeg "ikke passer inn i samfunnet".. Jeg passer ikke inn i samfunnet? Jeg har tydeligvis det de kaller for "hyperkinetisk forstyrrelse" also known as ADHD, also known as SHITKID, also known as LAT, also known as FARLIG, also known as AGRESSIV, also known as ADD.. Og tusen andre ting. Kjært barn har mange navn.

    - Skal du ha litt lykkepiller?
    - Nei takk.



    Hvem faen har bestemt at man skal og må være på en viss måte for å passe inn i dagens samfunn? Ingen.  Hvorfor skal man medisineres for "hyperkinetisk forstyrrelse"? Vet dere ikke hvor mye hjernen min er verdt? Det er en fuckings gullgruve oppi der et sted!
    Nei, de vet ikke det.. De tror at de hjelper meg når de stiller en diagnose på en 13 år gammel jente midt i pubertets - og identitetskrisa. De tror det hjelper når de sender meg til psykolog på tvang, og gir meg noen gule piller som gir meg amfetamin-nykker i trynet og raser ned i vekt. De tror at det hjelper når de ripper opp i vonde minner, når jeg ikke selv har lyst.

    - Trenger du noen andre piller?
    - Nei takk.

    Jeg tror ikke at de vil oss vondt, de tror vi har det vondt. Vi tror vi har det vondt. De får oss til å tro at vi har det vondt. De sier at vi er annerledes, og hvis man hører at man er annerledes og syk så tror man til slutt på det. Slik fungerer hjernen. Hvem er de?; Ungdomsarbeidere, lærere, alle menneskene rundt deg, samfunnet, og deg selv. De ble ikke ungdomsarbeidere og lærere fordi de hater barn, de ble nok det fordi de har lyst til å hjelpe. Og de tror de hjelper, fordi samfunnet har blitt sånn; er noen litt "rare" litt nedstemt eller lager litt liv i klasserommet = så medisinerer vi dem.

    - Kanskje du trenger litt piller?
    - Nei takk.


    Jeg vil heller høre på musikk enn å pugge matte, jeg vil heller dagdrømme enn å sitte på et kontor foran en skjerm. Why is that a problem? Jeg hadde 2,3 i snitt da jeg gikk ut fra ungdomsskolen. Når jeg gikk ut fra idefagskolen elleve år senere så hadde jeg A i snitt. Hm?

    - Du trenger vel ikke piller?
    - Nei for faen.



    Kanskje det er alle andre som er unormale? Nei. Det finnes ingen ting i hele verden som er normalt. Det forbanna ordet burde blitt sletta fra ordboka for ca 1000 år siden. Vi er forskjellige alle sammen, noen takler livet bra noen takler livet dårlig. Noen liker matte, noen liker katter. Kanskje noen føler at de trenger litt piller i ny og ne, eller for en periode - det er heller ikke unormalt. Men at leger og psykologer er så kjappe med å skrive ut resepter bare fordi noen "føler seg annerledes" er for meg helt ubegripelig.

    - Kanskje er det de som trenger litt piller?
    "Chillpillz?"


    Burde man kanskje, liksom prøve å finne grunnen til at personen føler seg annerledes? Og er det så jævla ille å føle seg annerledes egentlig? Burde man ikke hylle det som gjør disse menneskene "annerledes"? Jeg quoter Tonje Blomseth: følg drømmen ikke strømmen. Jeg quoter Casey Neistat: Do more! Tror du Einstein følte seg helt normal? Tror du Anna som ligger på 1. Plass på bloggtoppen føler seg normal hver eneste dag? Barack Obama? Ser dere fellesnevneren her?

    De ligger på toppen. De følger drømmene sine. Hadde de vært rusa på medisiner som dreper kreativitet og alt som heter dagdrømming, så hadde de nok aldri vært der de er i dag. De er "annerledes".

    Og det er du og jeg også. Vi trenger ikke alltid piller for alt, vi trenger at dere holder kjeft og lar oss være fuckings normale på vår egen måte. Vi trenger verktøy og tillit, ikke "medisiner" som gjør oss apatiske og "normale".

    Og du, slutt å tenk at du er svak bare fordi du synes livet er vanskelig - livet er vanskelig! Du er faen så sterk, du lever enda! Du vant over to millioner sædceller i kampen for tilværelsen, vi er så heldige som får lov å leve! Vi er så heldige som får lov å dø en dag! Tenk på alle de som aldri ble født, tenk på de du!? Alle de jævlene du kjørte forbi på vei til livet.. Kanskje du slo en Einstein, kanskje du slo en Obama. Du vant!

    Vi trenger ikke piller. Vi trenger å se livet i øynene, vi trenger å leve til vi dør. Vi er ikke laget av bomull, selv om noen har fått for seg det. I følge det jeg tror på, så får vi bare en sjanse og jeg skal omfavne det som får meg til å føle meg anneredes fra nå av. Jeg blir fort deprimert fordi jeg er snill, fordi jeg bryr meg og fordi jeg elsker livet og de jeg deler det med. Jeg vil at alle skal ha det så godt som vi har det, derfor får jeg en skikkelig nedtur nå og da. Men, jeg kommer meg opp igjen - det blir alltid bedre, det blir alltid verre. Livet er en svimlende berg-og-dal-bane og noen ganger tror vi at vi skal spy, eller dø - men, som regel så overlever vi litt til.

    Jeg spruter ut ord som en høytrykksspyler akkurat nå.. Og jeg elsker det!
     

    Kjenner du noen som føler seg annerledes? Eller kanskje du gjør det?
    (teksten inneholder egne følelser og erfaringer, husk at du alltid kan ha dine egne meninger)
    Bilder: google.

     

     

  • Publisert: 12.01.2017, 15:00
  • Kategori: Selvutvikling
  • 3 kommentarer
  • homemade protein bars

  • Publisert: 12.01.2017, 11:00
  • Kategori: Mat


  • Homemade goodies ♥

    God morgen! Sovet godt? Det har jeg, takket være vitaminene fra sleepcare! Jeg har slumret og slumret som en idiot, og nå skal jeg snart få rumpa mi opp på treningssenteret. Det blir en vanskelig oppgave egentlig, fordi leggene mine er støle helt ut av en annen verden.. Lurt å kjøre på med 15 kg på legger, første dag tilbake etter nyttår eller? Nei. Ikke for meg.. Jeg skal klare det uansett, for rumpa mi trenger virkelig en litta boost nå etter all latskapen som har rådd de siste månedene.

    Uansett, jeg slang sammen noen energi/protein-bars her om dagen som faktisk ble utrolig gode! Jeg klarer ikke å gi dere eksakt oppskrift, da jeg bare kastet noen ingredienser oppi en bolle og putta det i ovnen. Jeg brukte: usalta cashewnøtter, crunshy musli, rosiner, fullkorns müsli fra eldorado med jordbær og mango, én 1/2ts kanel, tre eggeplommer og én eggehvite (kan sikkert sløyfes for vegan/vegetar), litt akasiehonning og 3 SS med hemp-protein (100% vegansk). Med andre ord, en skikkelig proteinbombe som passer perfekt som gainer-mellom-måltid, eller påfyll rett etter trening i mitt tilfelle. Det holder med én!

    Jeg trykket massen godt ned i en ildfast form, så den ble skikkelig kompakt. Puttet den så i ovnen på 125 grader i ca 15 min. La de kjøle seg ned på benken og putt så hele massen i fryseren. Jeg lot den stå over natten før jeg kuttet små rektangler med en skarp kniv. Så pakket jeg de inn i litt bakepapir med strikk rundt, og puttet de tilbake i fryseren. Disse er virkelig en suksess her hjemme, og mannen har tatt med seg et par stykker på jobb hver morgen. Neste gang skal jeg sløyfe eggene, og putte i litt kokos kanskje? Tror det kan rekke med honning for å holde dem sammen, når man lar det stå over natten i fryseren. Hemp-protein er supert, og det smaker godt! Finnes både på coop og meny som jeg har sett, og sikkert på helsekosten også.

    Har du en god oppskrift på protein/energi bars? Del gjerne eller legg igjen en link i kommentarfeltet! Vi blogges litt senere i dag ♥

     

  • Publisert: 12.01.2017, 11:00
  • Kategori: Mat
  • 3 kommentarer
  • jeg overlevde

  • Publisert: 11.01.2017, 11:43
  • Kategori: Trening
  • Men bare så vidt..





    Årets første legday, etterfult av litt magetrening. La oss bare si det slik at jeg og mannen har gangsperre og restitusjonsdag i dag.. Men, vi overlevde! Og det er kjempe deilig å være tilbake. Jeg har nådd den vekta jeg har ønsket meg, selv om jeg ikke akkurat kan skryte av at jeg har jobbet hardt for den denne gangen (don't hate me). Stress og D-vitaminmangel pluss depresjoner gjør susen... Og det er IKKE sunt! Jeg som har spist nudler og McD's hver eneste dag nesten, kroppen min hater hjernen min da, for å si det sånn.

    Jeg skal ærlig innrømme at jeg er livredd for den dumme badevekta nå som jeg har nådd målet mitt, jeg har rådet andre fra å bruke den i fortiden. Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør? Skulle ønske jeg kunne klare å høre på mine egne råd innimellom, jeg er faktisk ganske glup. Uansett, trening er bra uansett - og husk at fettet blir til muskler som igjen veier mer enn fett (ja, jeg snakker til meg selv også!). Og spis alt med måte, så burde det gå bra.

    Skulle ønske jeg hadde en mat-ekspert i skapet nå, så jeg kunne spørre hva man skal spise og ikke spise. Men, jeg har hengt meg opp i sånn dritt før, og da glemmer man egentlig å leve litt.. Tenker det slik at jeg prøver å spise så sunt som mulig i ukedagene, og slår til med godteri og ekstra god mat i helgene. Jeg må ha en belønning noen ganger, hvis jeg skal klare å holde fokus. Jeg er en av de heldige som synes trening er gøy, men desverre er cardio et unntak.. HATER å løpe, men heldigvis har de trappemaskin på FX og den er jeg flittig bruker av.

    Kropp er kropp, og kropp er topp! Rart det der, at man kun er opptatt av sin egen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre veier, om de trener, eller hva de spiser. Så lenge folk er happy, så spiller det da ingen rolle! ♥♥♥

    Nå blir det knekkebrød,epler og detox-vann (hvem faen er jeg, og hvor er Annie?), før jeg drar å drikker litt kaffe med tre bestevenner! Det gledes. Jeg har foresten laget noen hjemmelagde protein/energi-barer som jeg skal tipse dere om litt senere. Håper dagen er fin, og at du ikke har gangsperre slik som meg.. Det er ille.

     

  • Publisert: 11.01.2017, 11:43
  • Kategori: Trening
  • 1 kommentarer
  • beklager utbruddet

  • Publisert: 10.01.2017, 17:07
  • Kategori: Hjertesaker
  • Note to self: Aldri blogg når du er sint og oppgitt.

    Jeg var fed up på verden i går, jeg følte meg dobbeltmoralistisk fordi jeg ikke lever 100% vegansk.. Hele innlegget ble egentlig bare alt for personlig og innviklet og dømmende, så jeg valgte å slette det. Folk som dømmer er noe av det verste som finnes, og jeg vil ikke være en av dem som gjør det. Er man "kjøttis", "veggis" eller veganer, så kan man være like glad i dyr og like mye for dyrevelferd som resten av gjengen. Det viktigste er at du viser at du bryr deg, for det å redde alle sammen er håpløst uansett.

    Nå som stortinget har vedtatt å gi pelsfarmene statlig støtte, så støtter vi pelsfarmene alle sammen desverre. Hver gang vi betaler skatt, hver gang vi handler noe i butikken. Går vi til The Body Shop så støtter vi dyretesting, for The Body Shop er igjen eid av Loréal. Det er til å bli gal av, og akkurat det ble jeg i går. Helt til en "veggis"-venninne fikk meg på andre tanker (tusen takk Oda!)

    Man kan ikke redde alle i hele verden, men man kan gjøre det man kan. Det beste hadde egentlig vært å hoppet foran et tog, eller at 50% av verdens befolkning tok kollektivt selvmord. For det er alt for mye mennesker, det er alt for mye sult, og dyrene lider fordi vi krever så forbanna mye. Men slik kan man jo ikke tenke, og det kan man jo ikke gjøre. Alle burde egentlig stoppe med reproduseringen av menneskerasen, for vi er alt for mange - og i bunn og grunn er det egoistisk.. Men, det kan man da ikke frarøve noen i det hele tatt. Man skal ikke peke med pekefingeren, man kan heller komme med nyttig informasjon og opplysninger.

    Hvis alle spiser litt mindre kjøtt, så trenger de ikke å produsere så mye - og dyrene vil få det bedre. Man må ikke gi opp lørdags-baconet hvis man absolutt ikke vil, og ingen kan tvinge deg heller. Det er nesten værre enn kroppspresset, dette veggis-presset akkurat nå. Og hva gjør folk når de blir presset? De blir stresset, lei seg og sinna, og da gjør de det stikk motsatte som regel (ja, jeg kjenner meg igjen).



    Start med kjøttfri mandag, eller spis en salat isteden for den burgeren fra McD's, det er både godt for deg og dyra. Et voksent gjennomsnittsmenneske spiser ca 11 dyr i året, kan man halvere kjøttbruket hjemme så er mye gjort. Gjør det som er praktisk mulig for deg, og eventuelt din familie. Og ingen, altså INGEN kan komme å si at du ikke er like glad i dyr som en veggis. En vegetarianer spiser vel fortsatt melk, fisk og ost? Og de industriene har absolutt ikke rent mel i posen de heller. Men mye er gjort uansett! Og jo fler vegetarianere og veganere det blir, jo bedre blir det for alle industri-dyrene - så vi kan heller ikke argumentere i mot det. Alle har rett til å bestemme over sitt eget liv, og alle har et eget bilde av hva som er rett og galt.

    Jeg har D-vitamin mangel akkurat nå, og i D-vitaminene jeg spiser er det fett fra dyr. "Kyllingen" (ja for det er ikke små søte gule kyllinger det vi kan kjøpe i butikken) og resten av baby-dyra har jeg droppet for lengst, og jeg skal bli bedre på å droppe kjøttet og meieriproduktene med tanke på de stakkars dyrene som lever på fabrikken. Jeg skal gjøre det jeg kan, og kanskje en dag er jeg 100% veganer, men det er helt opp til meg selv. Er alltid nøye med hvor kjøttet jeg spiser kommer fra, og jeg har selv vært på Gilde og sett hva som skjer der. Jeg har vokst opp med griser, kuer, høns og hester - og alle de husdyrene hadde et fantastisk liv med store uteområder, varm halm og rene båser.  Jeg er like mye med på å kjempe for dyrene som alle andre, som sagt så støtter vi dyreplageri uansett hva vi kjøper i Norge akkurat nå med tanke på pelsdyrene. Så ingen kan komme å si at de lever 100% etisk riktig. Det er umulig, men gjør du alt du kan - så er du på en måte på 100% igjen. Alle kan sikkert bli veganere, men ikke alle har lysten eller kunnskapen de trenger.

    Min bønn til folket er: Kom med informasjon isteden for pekefingre, da er mye gjort og mange kommer til å henge seg på lasset. Det hjelper ikke å guilt-trippe folk til å velge bort kjøtt og andre animalske produkter, det må komme innenfra.

    Du tror kanskje Norge praktiserer godt dyrehold i kjøttindustrien og meieriproduksjonen? Les: "Dyrene har det godt i Norge" Og jeg kan love deg at det er en øyeåpner. Hva du velger å gjøre med den informasjonen er helt opp til deg selv. Har du lyst på mer informasjon om veggis-mat, veganer-mat eller hvordan dyrene har det, så skrik ut i kommentarfeltet eller på facebooksiden min! Jeg sitter på masse linker og videoer som får det til å riste i sjela.. Jeg kan bare håpe på at folk vil åpne øynene og søke informasjon, men mange velger å se den andre veien. Det er en måte å overleve på, og det respekterer jeg. Vi er forskjellige alle sammen.

    "De fleste har sett reklame for kjøtt, egg og melk hvor bilder av glade dyr gir inntrykk av at livet som produksjonsdyr er uproblematisk, eller hørt politikere fortelle at "i Norge har dyr det godt".  Men dyrene det er snakk om kan sjelden røre seg naturlig, de rammes av sykdommer på grunn av produksjonspresset og får utløp for svært lite av sine behov. Tror vi virkelig de opplever frihetsberøvelse, fysiske lidelser og monotont fangenskap som "et godt liv??" - NOAH

     

  • Publisert: 10.01.2017, 17:07
  • Kategori: Hjertesaker
  • 2 kommentarer
  • pølsefest i marka

  • Publisert: 09.01.2017, 11:00
  • Kategori: Friluftsliv










  • Oslo's finest restaurant

    God mandag! Jeg skal ikke være en av de som sier "ny uke, nye muligheter" for jeg spyr nesten av den settningen etter å ha lest/hørt/fått den på snapchat hver mandag.. Nå er det på tide å finne på noe nytt eller? Hver dag er jo en ny mulighet, hvert minutt og hvert sekund også - verden går videre uansett om det er fredag, søndag, tirsdag eller mandag. Det er bare navn vi har funnet på for å holde styr på alle disse dagene. Hvor digg hadde det vært å ikke vite hvilken dag det er? Det er frihet og muligheter det!

    Som sagt ble det middag på Oslo's fineste restaurant i går, dæven det finnes faktisk ikke noe bedre enn en svidd pølse med baconost, sprøløk og ketchup spør du meg. Synd man ikke kan spise det hver eneste dag.. Tenkte å prøve meg på veggis-pølser også snart, noen som har erfaringer? I dag starter nemlig treningen for fullt igjen, og det gledes. Ryggen min er så svak nå, at jeg nesten trillet ut av sofaen da jeg skulle løfte opp min macbook AIR fra gulvet.. Tar det som et lite hint jeg.

    Om et år ser jeg for meg at jeg er ute i de svenske skoger hver eneste dag, gjerne med en-to alaskan malamute's og litt bedre sko. Det er drømmen min; frihet, uavhengighet og masse kjærlighet. Sistnevnte har jeg allerede, så det mangler bare to ting på listen - og det kan man fikse! ♥♥♥ Skal ikke være så forbaska kravstor nei.

    Hva er frihet for deg, hva er din drøm?

  • Publisert: 09.01.2017, 11:00
  • Kategori: Friluftsliv
  • 4 kommentarer
  • unplugged

  • Publisert: 08.01.2017, 17:50
  • Kategori: Selvutvikling













  • a little wordporn never killed nobody

    Ingen skam, null filter - det er slik jeg er og det er slik jeg vil leve. Så bare gjør det da? Ja.. Det skal jeg. Det er på tide å ta kontrollen tilbake, slutte å la tankene om at jeg er i veien styre livet og hverdagen min. Hvis noen synes jeg er er i veien, ja så fuck dem! Ingen bryr seg så mye uansett, jeg er bare èn av 7,5 billioner mennesker... Så interessang er jeg ikke. Hvis noen synes jeg er rar og spesiel, så tar jeg det egentlig som et kompliment. Når det skjedde at jeg begynte å bli redd for å ta plass, i don't know. Jeg har alltid brydd meg om at andre også skal få den oppmerksomheten de fortjener. Men, akkurat nå har jeg egentlig ikke mulighet til å tenke på andre, det er heller ingen som ber meg om det. Det er ensomt på toppen sier de, godt jeg liker å være ensom - for jeg skal nå den jævla toppen om jeg så må klatre naken og alene. Må bare finne ut hvor toppen er først..

    Anyways, jeg elsker feelingen på bildene over - skulle ønske jeg kunne leve litt i gamledager.. Da alt var så mye bedre, hæ? Ja jeg begynner faktisk å tro på at gamlingene har rett, det er farligere å leve nå enn det noensinne har vært. Det blir man ganske gal av å tenke på, så ikke gjør det. Ingen overlever livet og en dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi ikke det. Jeg orker ikke mer angst nå, orker ikke mer depresjoner, men jeg vet det kommer igjen og igjen.. Som en massiv flodbølge fra intet, men jeg skal komme meg igjennom det - jeg lever tross alt enda.

    I går tok vi en kvelds-foto-tur til Holmenkollen og idag har vi vært ute i skogen og grillet pølser over bål, jeg ELSKER det!! Synd man knapt kan høre ulvehyl i de norske skoger (jeg har aaaaldri hørt det, har du?), det hadde liksom satt stemninga det. Men men, den kampen skal jeg snakke om igjen og igjen flere andre dager.. Nermere Nirvana er jeg sjeldent; skogens ro og lyden fra bålet, pølse i lompe og mannen i mitt hjerte ved min side. Livet er hærlig når man gjør det hærlig. ♥ Gjør det du elsker, alltid.
     

    Hatt en fin helg?

  • Publisert: 08.01.2017, 17:50
  • Kategori: Selvutvikling
  • 2 kommentarer
  • jeg drakk en forbanna powerking...

  • Publisert: 06.01.2017, 02:28
  • Kategori: Dagbok


  • Og nå er det faktisk umulig å sovne.

    Jeg har lovet meg selv å holde meg unna koffein, det er rett og slett flybensin og rakettmotorer for kroppen min. For et par år siden kunne jeg helle nedpå to store bokser med redbull om dagen, uten synlige eller merkbare problemer. Kroppen min hadde garantert ikke godt av det, men hva skal man gjøre når man står opp klokken 6 hver dag, og ikke liker kaffe? Da jeg bestemte meg for å slutte med de store boksene; fikk jeg migrene i to uker etterpå, ikke digg - de sier litt om hvor avhengig man blir av det der. De siste to-tre årene har koffeinen blitt inntatt i form av kaffe mocca fra narvesen, og fy flate som kroppen min har protestert og strittet imot faenskapen. Hjertebank, svett i panna, stressa i alle organer og søvnløse netter.. Selvfølgelig blir ikke angst bedre av koffein og fem kilo sukker om dagen, nope. Så jeg har innsett dette faktum at jeg ikke lenger tåler det, og lovet meg selv å kutte ut koffein helt! Det eneste jeg skal unne meg selv er en god kopp te i ny og ne. 

    Men, nå har altså meny satt i gang sitt årlige kronemarket. _fuck you guys_ Så da samboeren tittet opp fra minikjøla på butikken og spurte om vi skulle ta en powerking hver til 10kr, tok gullfiskminnet over og slettet alle spor om at jeg hadde planlagt å slutte, og at jeg ikke får sove på et døgn - det ofret jeg ikke en eneste tanke. I samme slengen så tømte jeg "insomniaen på boks" inn i systemet på to sekunder, etter klokka syv på kvelden. Bra jobba Annie, bra jobba!

    I går natt var vi våkne til langt over fire på morgenen, fordi vi måtte få med oss den katastrofale hockeykampen mellom Sverige og Kanada - så et par timer søvn mangler jeg allerede. Jeg er den lureste jeg vet om noen ganger. Nå sitter jeg her i soafen da, aleine med urolige føtter.. Mens mannen har sovnet søtt i sengen, han merker ikke at han har drukket en pinglete liten energidrikk. Samtidig er jeg stram i kjeven, og hodet mitt knaker i avsmak i lyset fra skjermen. Enda en ting som er forferdelig smart å gjøre før du skal prøve å sove; stirre inn i en skjerm.. Ikke.

    Så hva har vi lært i dag barn? Ikke gjør som meg.

  • Publisert: 06.01.2017, 02:28
  • Kategori: Dagbok
  • 0 kommentarer
  • når alt går til helvette

  • Publisert: 05.01.2017, 13:13
  • Kategori: Dagbok
  • Hadde jeg blitt født i "gamle-gamle" dager, så hadde jeg blitt kastet på bålet som en heks, hadde jeg blitt født bare noen tiår tidligere  - så hadde de garantert lobotomert meg.

    Jeg har hatt angst hele livet, og depresjoner som kommer og går - jeg har bare ikke turt å innrømme det for meg selv før nå, eller for noen andre. Når kjæresten min dro på ferie i fjord sommer, så klasket det meg så hardt i trynet at jeg ikke kunne nekte lenger.. Tårekanalene mine gjorde vondt, hodet mitt verket, nettene var søvnløse og jeg skremte dritten av meg selv. Heldigvis søkte jeg hjelp, man kan ikke klare  en slik nedtur alene.

    Nå har jeg det så bra som jeg aldri har hatt det før pluss at jeg har en hel haug med ting å glede meg til, og jeg er livredd for at noe skal ødelegge de rosa skyene jeg lever på. Det jeg ikke alltid innser når angsten treffer meg, er at jeg glemmer å leve mens jeg gjør det. For fem år siden var jeg livredd for å gå glipp av en fest - nå er jeg livredd for å dø, så jeg går glipp av livet. Alle veggene raser inn mot meg, og jeg sitter i fosterstilling og gråter på gulvet - "som en jævla idiot" sier hjernen min. Jeg forstår ikke verden, og jeg forstår ikke de som bor i den. At ikke alle sitter på gulvet å gråter hver kveld, det forstår jeg ikke der og da. Hvordan er dere så sterke? Sannheten er vel desverre at jeg ikke er alene om dette, men at det er forsatt litt tabu å snakke om føler jeg.


     

    Når jeg skal sove så kommer lydene frem, de lydene som ellers er helt normale i en boligblokk i Oslo.. Men, om kvelden er det plutselig gale seriemordere med masjete og narkiser på syretripp med pistol som skal rane og drepe oss mens vi sover. For hjernen min sier "det skjer hver eneste dag, et eller flere steder i verden - så det kan absolutt skje deg". Jeg leter etter det skumle og negative i alle situasjoner, det er mye lettere å tro at alt skal gå til helvette - enn at det faktisk skal gå bra. Når angsten og depresjonen går over til sinne så er jeg plutselig ikke redd lenger, da er jeg bare så forbanna at jeg kan sprekke i tusen biter og hamre på naboens dør fordi han spiller house klokka tre på natten, så får jeg angst etterpå fordi jeg var så sint. Kanskje han er en mafiaboss som eier politiet i Oslo, og nå kommer han til å sende en leiemorder på meg... Ja for det er så forbanna sannsynelig, Annie!

    Neste dag er jeg blid og super motivert til å nå målene og drømmene mine; idéer og planlegging spruter til alle kanter  - helt til jeg møter motstand og forteller meg selv at jeg aldri kommer til å klare noe som helst. "Hvem tror jeg liksom at jeg er?" sier hjernen min da. Jeg kan jo aldri dra til Hawaii eller Australia, flyturen hadde fått hjertet mitt til å eksplodere av angst, og igjen setter jeg en stopper for meg selv.

    Hvilepulsen min ligger faktisk på et nivå med en som driver med toppidrett (ikke spør meg hvordan jeg fikk til det, flaks?) men, alikevel tror jeg at hjertet skal eksplodere i brystet mitt hver eneste gang jeg blir redd for noe. Hvis jeg får kolikksmerter i magen, så har jeg plutselig kreft i tarmen og blindtarmbettenelse... Har du hørt noe så tåpelig? Jeg VET at det er tåpelig, men angsten sletter alt som heter rasjonalisering og logikk når det stormer som verst. Jeg kan gispe etter luft, jeg gråter ukontrollert og slår i flisene på badet. Kan det ikke bare stoppe, kan ikke noen bare tette igjen det sorte dragsuget som lever inne i brystet mitt og si at det kommer til å gå bra? Så gjør han det. Gang på gang så er han der og hjelper meg, drar meg opp av hullet jeg har laget og får meg tilbake til virkeligheten igjen. Det eneste mennesket jeg noen sinne har stolt på, det eneste mennesket som kan gjøre meg frisk og glad på alle måter. Tenk om jeg plutselig skulle miste han.. Jeg kan ikke la meg selv tenke den tanken, da brenner huden min (jepp, der skjedde det) og redselen tar tak i meg som en tornado. 

    Det gir meg så dårlig samvittighet at jeg er slik jeg er, når jeg går inn i den "transen". At mamma må høre at datteren hennes har det vondt inni seg, at kjæresten min må være en klippe og en trøst hver gang det skjer, at vennene mine får kryptiske meldinger om at jeg ikke kan komme for å møte dem. Jeg føler meg så dum, jeg føler meg så liten - jeg vil bare kjøpe hele verden til alle sammen, så de slutter å ha det vondt på grunn av meg. Men, det eneste som hjelper er om jeg kan lære å hjelpe meg selv.


     

    ALT kan få meg til å gråte når jeg har det slik, og alt går inn på meg hver eneste dag. Barna i Syria, ulven som skal skytes, de stakkars dyrene som blir til pels, og folk som blir skutt, såret og drept på grunn av noe noen kaller "religion". Jeg tenker på alle de, så jeg slipper å tenke på mine egne problemer - jeg skyver alt til side å håper det forsvinner av seg selv. Det gjør det ikke.

    Urettferdighet og det å bli løyet opp i ansiktet - det takler jeg rett og slett ikke, da finner du meg i en ball på gulvet etter et katastrofalt sinne-utbrudd. Jeg har slått hull i vegger, og faktisk revet ut en del av mitt eget hår opp igjennom årene. I dag gråt jeg i sinne fordi de lurte meg på Volvat, de skulle gi meg FULL helsesjekk med både fysioterapaut og løpetest, det skulle vare i TO timer. Jeg fikk 30 minutter tilsammen med lege, EKG og blodprøver - ikke det som var avtalt, og jeg måtte i tilegg betale 2000kr når hun på telefonen som guidet oss til bestillingen sa at det var prisen på den undersøkelsen som varte i to timer. Jeg sa ifra i resepsjonen, og ble behandlet som en idiot.. Hvorfor blir man behandlet som en idiot når man sier i fra om ting? Kan ikke folk lære seg å innrømme feil, og hjelpe folk isteden for å være så forbanna firkanet? Når du jobber i helsevesenet så jobber du ikke med produkter, men med ekte individer og ekte følelser... Uansett, jeg måtte spytte masse stygge ord inn i telefonen etterpå, så samboeren kunne ta del i hvor sinna jeg var. Når jeg kom hjem måtte jeg ha en timeout på badet med tårer og dunkende hode - nå får jeg ikke sove. Hvordan takler folk livet så tilsynelatende enkelt? Hvordan seiler dere så smooooth igjennom? Tar dere heroin og drikker dere drita på kvelden alle sammen? Jeg fatter det ikke.

    Det går opp, det går ned, så er det stabilt i en liten stund. Jeg er så sliten akkurat nå. Det hjelper å skrive, å se det foran meg og kanskje høre om noen andre som har det på samme måte. Før jeg får dårlig samvittighet for at de kanskje har det værre enn meg, og at jeg har klaget på noe som kanskje ikke er så ille allikevel. Det finnes jo alltid folk som har det verre, så hvorfor synes jeg så synd på meg selv? Jeg som bor i verdens rikeste land, har verdens beste kjæreste og et tak over hodet.

    Se, der gjorde jeg det igjen. Jeg trykker meg selv ned etter at jeg har bygget meg opp, sier at jeg ikke er viktig. Men jeg er faen i meg like viktig som alle andre på denne ødelagte planeten. Jeg har like mye rett på å være happy store deler av dagen, måendene og årene. Hvordan skal jeg få det til, ja det kan man lure på.. Jeg vet hvorfor jeg gjør alt som jeg gjør, jeg vet hvor det kommer fra.. Traumer fra barndommen som henger igjen, flashbacks, en manglende farsfigur og det de har kalt ADD/ADHD. Det at jeg fikk den diagnosen har fått meg til å tvile på meg selv igjennom hele oppveksten.

    Det er nok ikke et eneste menneske som sitter på alle svarene, så jeg får prøve å lete dem opp selv. Jeg er en survivor, så jeg kommer aldri til å gi meg.. Men fy faen så sliten jeg er akkurat nå. Når alt går til helvette, så skriver jeg. Hva gjør du?

     

  • Publisert: 05.01.2017, 13:13
  • Kategori: Dagbok
  • 11 kommentarer
  • 2016 in pictures - part three

  • Publisert: 04.01.2017, 12:54
  • Kategori: Foto












































































  • Måtte dette år bli fylt av glede og gode minner. ♥

  • Publisert: 04.01.2017, 12:54
  • Kategori: Foto
  • 6 kommentarer
  • 2016 in pictures - part two

  • Publisert: 03.01.2017, 14:38
  • Kategori: Foto

















































































  • part three coming soon.
     

  • Publisert: 03.01.2017, 14:38
  • Kategori: Foto
  • 8 kommentarer
  • 2016 in pictures - part one

  • Publisert: 02.01.2017, 12:40
  • Kategori: Foto
























































































  • What a wonderful life ♥

  • Publisert: 02.01.2017, 12:40
  • Kategori: Foto
  • 5 kommentarer
  • hits