Annie

annielistic.blogg.no

du trenger ikke å være alene for å føle deg ensom

  • Publisert: 27.01.2017, 17:05
  • Kategori: Dagbok
  • Jeg har aldri vært helt uten noen andre, jeg har alltid hatt noen å ringe.


     

    Alikevel har jeg følt på det å være helt alene, en dyp ensomhet som river hjertet og magen fra hverandre og drukner alle lyse tanker som noen sinne har eksistert i bevisstheten. Hvorfor det?

    Det er flere enn vi kan tenke oss i dette landet som kjenner på den følelsen hver eneste dag, selv om de er omringet av både familie og venner - og det er så lett for meg å forstå, det er ikke rart eller uvanlig i det hele tatt. Standarden er så høy, rikdommen florerer og det er lett å føle seg langt utenfor luftslottet.

    Det har alltid manglet en farsfigur i livet mitt, jeg har alltid hatt en mamma som har gitt meg alt hun har. Alikevel føler jeg meg alene om å mangle én figur, for det føles som om alle andre har to - selv om det er langt i fra realiteten.. Men, de fleste har to. De fleste jeg møter og de fleste jeg har snakket med har to. Det holder med én, men du skjønner kanskje hva jeg mener? Som en person med _la oss si_ kroniske smerter i ryggen kanskje noen ganger føler seg helt alene om å ha det slik, at ingen helt forstår smerten de går rundt med hver eneste dag. At ensomheten kryper under dyna sammen med dem om kvelden, og at ingen forstår hvorfor de knasker ibux som om det var godteri. Litt slik tror jeg det er, bare at det handler om noe helt annet. Smerte er ensomt, når det føles ut som ingen forstår deg.

    Det er ikke lett å se for seg livet i noen andre sine sko, hvis du ikke har vært der selv. Det er ikke bare vanskelig, det er helt umulig.

    Jeg har aldri bodd på et sted lenge nok til å skaffe meg "barndomsvenner", de du holder i hånden på vei til barnehagen og som du fortsatt kan ringe når du går på ungdomsskolen. Hver gang jeg fikk meg nye venner, så måtte vi flytte på grunn av min manglende farsfigur. Og det er ikke bare bare for unger å skaffe seg nye venner fem ganger i løpet av barneskoleårene. Til slutt blir forsøkene overfladiske og kun for å tilfredstille et indre behov om å ikke sitte alene i skolegården. Man stoler ikke på mennesker man ikke kjenner, i hvertfall ikke jeg. Det tar evig lang tid før jeg stoler på folk, og da mener jeg evig. Det får meg til å føle meg ensom, jeg føler meg ofte alene om det. Selv om jeg er en av mange som har det akkurat sånn, selv om jeg har gode venner i dag. Det har gjort meg sterkere, det har gjort huden min tykkere, jeg har aldri latt noen mobbe meg - men jeg følte meg ofte ensom i oppveksten. Det å se hva "alle andre har" er vondt for et barn.

    Når jeg tok utdannelsen min i fjord, så følte jeg at jeg nesten var den eneste i klassen som måtte jobbe ved siden av studiene - det var et par andre også, men resten? De fikk støtte enten fra Nav i tilegg eller foreldre, ikke at jeg misunner noen det eller at jeg mener det er feil på noen som helst måte - men, man føler seg alene om å slite seg igjennom dagene med skole, jobb og konsentrasjonsvansker. Og at man da forsatt har dårligere råd enn de andre i klassen gjør ikke saken bedre. Læreren sa en gang: "har du ikke 30 kr en gang?" Akkurat som om det var min skyld, eller at det var helt unormalt å ha null kroner på kontoen. Jeg forstår at mennesker som aldri har vært der før ikke kan begripe situasjonen. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var fjorten, det har gjort meg selvstendig og hardtarbeidene, men igjen så kommer følelsen av å være aleine om det. At ingen kan forstå helt og holdent hvordan jeg har eller har hatt det.



    Hjernen min gjør "rare" ting i blant, ting som er helt normalt for meg. Jeg kan aldri bli 100% lykkelig i en "vanlig" jobb, jeg blir ikke tilfredstillt av å studere på noen som helst plan heller. Jeg ser venner og bekjente studere år etter år, de sliter og de står på og de når langt til slutt. I mellomtiden står jeg på stedet hvil og aner ikke hva mitt neste skritt skal bli, for jeg vil gjøre alt og ingenting annenhver dag. "Det går ikke i dagens samfunn.." Ensom, med mine egne mål og tanker.

    Det siste jeg kan tenke meg her i livet, er å få barn. Det faller så langt fra mine interesser og mål som det går an å komme! De fleste rynker på nesa eller sier "aldri? du kommer nok til å endre mening en dag" eller "du vet ikke hva kjærlighet er før du får dine egne barn!". Det er dømmende, fryktelig dømmende og jeg skulle ønske folk kunne våkne opp å forstå at vi faktisk har kommet lengre i 2017. Det er ikke lenger kritisk med reproduksjon, så mitt valg er vel like naturlig for meg, som det å få barn er for deg? Og de fleste er absolutt ikke åpne for en vennlig diskusjon rundt det, hvorfor? Jeg føler meg alene om mine tanker om barn, flertallet er totalt uenige - selv om de fleste er enige med argumentene mine. Jeg har ikke noe i mot at folk vil ha barn, så hvorfor kan ikke folk slutte å ha noe i mot at jeg ikke vil ha barn? Det er nesten som om det skulle være en sjelden sykdom jeg har.

    Jeg kan kjenne på ensomheten min i et rom fullt av mennesker, selv om jeg ser tilsynelatende glad ut og prater høylytt. Egentlig så bryr jeg meg ikke så mye om sminke, hår, studier og topplista på spotify. Det gir meg ingenting å lese om eller snakke om The Kardashians eller vårens siste mote. Jeg vil snakke om verdensrommet, filosofi, dype tanker, teknologi, poesi og sangtekster med mening. Jeg liker vennene mine, og de får meg til å føle meg elsket. Men innerst inne i hjerterota så er det slike ting jeg vil prate om, og det virker som om de fleste ikke orker å prate om dype ting og arr - og jeg forstår det, så absolutt. Jeg kan også ta så feil om dette, det kan være at mange av dem føler akkurat det samme som meg; at de er alene om å ha tankene sine. Vi gjør det vi gjør for å tilfredstille de vi er glade i, fordi vi bryr oss om hverandre. Det er verdt å være ensom for de man er glad i.

    Dette er ikke ment som et "det er synd på meg"-innlegg, det er ment for de som føler det samme og for de som skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid farlig å føle det slik, tvert i mot så kan man lære mye av den smerten man får innvending av slike situasjoner og man kan bli sterkere som person.

    Ensomhet er ikke det samme som å være alene, alle kan føle ensomhet; kjendiser, master-elever, kongen, verdens rikeste menneske, uteliggere, narkomane og en gammel dame på eldresenteret. Uansett hvem som føler det, så er det vondt. Og man er aldri alene om å ha det slik, selv om det alltid føles sånn.

    Det var dagens filosofering om ensomheten. Føler du deg alene i visse situasjoner? ♥

  • Publisert: 27.01.2017, 17:05
  • Kategori: Dagbok
  • 1 kommentarer
  • Én kommentar

    Kofi Nyarko

    27.01.2017 kl.17:12

    Bra skrevet, er helt enig.

    Skriv en ny kommentar

    hits