hits

Annie

annielistic.blogg.no

du trenger ikke vre alene for fle deg ensom

  • Publisert: 27.01.2017, 17:05
  • Kategori: Dagbok
  • Jeg har aldri vrt helt uten noen andre, jeg har alltid hatt noen ringe.


     

    Alikevel har jeg flt p det vre helt alene, en dyp ensomhet som river hjertet og magen fra hverandre og drukner alle lyse tanker som noen sinne har eksistert i bevisstheten. Hvorfor det?

    Det er flere enn vi kan tenke oss i dette landet som kjenner p den flelsen hver eneste dag, selv om de er omringet av bde familie og venner - og det er s lett for meg forst, det er ikke rart eller uvanlig i det hele tatt. Standarden er s hy, rikdommen florerer og det er lett fle seg langt utenfor luftslottet.

    Det har alltid manglet en farsfigur i livet mitt, jeg har alltid hatt en mamma som har gitt meg alt hun har. Alikevel fler jeg meg alene om mangle n figur, for det fles som om alle andre har to - selv om det er langt i fra realiteten.. Men, de fleste har to. De fleste jeg mter og de fleste jeg har snakket med har to. Det holder med n, men du skjnner kanskje hva jeg mener? Som en person med _la oss si_ kroniske smerter i ryggen kanskje noen ganger fler seg helt alene om ha det slik, at ingen helt forstr smerten de gr rundt med hver eneste dag. At ensomheten kryper under dyna sammen med dem om kvelden, og at ingen forstr hvorfor de knasker ibux som om det var godteri. Litt slik tror jeg det er, bare at det handler om noe helt annet. Smerte er ensomt, nr det fles ut som ingen forstr deg.

    Det er ikke lett se for seg livet i noen andre sine sko, hvis du ikke har vrt der selv. Det er ikke bare vanskelig, det er helt umulig.

    Jeg har aldri bodd p et sted lenge nok til skaffe meg "barndomsvenner", de du holder i hnden p vei til barnehagen og som du fortsatt kan ringe nr du gr p ungdomsskolen. Hver gang jeg fikk meg nye venner, s mtte vi flytte p grunn av min manglende farsfigur. Og det er ikke bare bare for unger skaffe seg nye venner fem ganger i lpet av barneskolerene. Til slutt blir forskene overfladiske og kun for tilfredstille et indre behov om ikke sitte alene i skolegrden. Man stoler ikke p mennesker man ikke kjenner, i hvertfall ikke jeg. Det tar evig lang tid fr jeg stoler p folk, og da mener jeg evig. Det fr meg til fle meg ensom, jeg fler meg ofte alene om det. Selv om jeg er en av mange som har det akkurat snn, selv om jeg har gode venner i dag. Det har gjort meg sterkere, det har gjort huden min tykkere, jeg har aldri latt noen mobbe meg - men jeg flte meg ofte ensom i oppveksten. Det se hva "alle andre har" er vondt for et barn.

    Nr jeg tok utdannelsen min i fjord, s flte jeg at jeg nesten var den eneste i klassen som mtte jobbe ved siden av studiene - det var et par andre ogs, men resten? De fikk sttte enten fra Nav i tilegg eller foreldre, ikke at jeg misunner noen det eller at jeg mener det er feil p noen som helst mte - men, man fler seg alene om slite seg igjennom dagene med skole, jobb og konsentrasjonsvansker. Og at man da forsatt har drligere rd enn de andre i klassen gjr ikke saken bedre. Lreren sa en gang: "har du ikke 30 kr en gang?" Akkurat som om det var min skyld, eller at det var helt unormalt ha null kroner p kontoen. Jeg forstr at mennesker som aldri har vrt der fr ikke kan begripe situasjonen. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var fjorten, det har gjort meg selvstendig og hardtarbeidene, men igjen s kommer flelsen av vre aleine om det. At ingen kan forst helt og holdent hvordan jeg har eller har hatt det.



    Hjernen min gjr "rare" ting i blant, ting som er helt normalt for meg. Jeg kan aldri bli 100% lykkelig i en "vanlig" jobb, jeg blir ikke tilfredstillt av studere p noen som helst plan heller. Jeg ser venner og bekjente studere r etter r, de sliter og de str p og de nr langt til slutt. I mellomtiden str jeg p stedet hvil og aner ikke hva mitt neste skritt skal bli, for jeg vil gjre alt og ingenting annenhver dag. "Det gr ikke i dagens samfunn.." Ensom, med mine egne ml og tanker.

    Det siste jeg kan tenke meg her i livet, er f barn. Det faller s langt fra mine interesser og ml som det gr an komme! De fleste rynker p nesa eller sier "aldri? du kommer nok til endre mening en dag" eller "du vet ikke hva kjrlighet er fr du fr dine egne barn!". Det er dmmende, fryktelig dmmende og jeg skulle nske folk kunne vkne opp forst at vi faktisk har kommet lengre i 2017. Det er ikke lenger kritisk med reproduksjon, s mitt valg er vel like naturlig for meg, som det f barn er for deg? Og de fleste er absolutt ikke pne for en vennlig diskusjon rundt det, hvorfor? Jeg fler meg alene om mine tanker om barn, flertallet er totalt uenige - selv om de fleste er enige med argumentene mine. Jeg har ikke noe i mot at folk vil ha barn, s hvorfor kan ikke folk slutte ha noe i mot at jeg ikke vil ha barn? Det er nesten som om det skulle vre en sjelden sykdom jeg har.

    Jeg kan kjenne p ensomheten min i et rom fullt av mennesker, selv om jeg ser tilsynelatende glad ut og prater hylytt. Egentlig s bryr jeg meg ikke s mye om sminke, hr, studier og topplista p spotify. Det gir meg ingenting lese om eller snakke om The Kardashians eller vrens siste mote. Jeg vil snakke om verdensrommet, filosofi, dype tanker, teknologi, poesi og sangtekster med mening. Jeg liker vennene mine, og de fr meg til fle meg elsket. Men innerst inne i hjerterota s er det slike ting jeg vil prate om, og det virker som om de fleste ikke orker prate om dype ting og arr - og jeg forstr det, s absolutt. Jeg kan ogs ta s feil om dette, det kan vre at mange av dem fler akkurat det samme som meg; at de er alene om ha tankene sine. Vi gjr det vi gjr for tilfredstille de vi er glade i, fordi vi bryr oss om hverandre. Det er verdt vre ensom for de man er glad i.

    Dette er ikke ment som et "det er synd p meg"-innlegg, det er ment for de som fler det samme og for de som skjnner hva jeg mener. Det er ikke alltid farlig fle det slik, tvert i mot s kan man lre mye av den smerten man fr innvending av slike situasjoner og man kan bli sterkere som person.

    Ensomhet er ikke det samme som vre alene, alle kan fle ensomhet; kjendiser, master-elever, kongen, verdens rikeste menneske, uteliggere, narkomane og en gammel dame p eldresenteret. Uansett hvem som fler det, s er det vondt. Og man er aldri alene om ha det slik, selv om det alltid fles snn.

    Det var dagens filosofering om ensomheten. Fler du deg alene i visse situasjoner? ♥

  • Publisert: 27.01.2017, 17:05
  • Kategori: Dagbok
  • 1 kommentarer
  • n kommentar

    Kofi Nyarko

    27.01.2017 kl.17:12

    Bra skrevet, er helt enig.

    Skriv en ny kommentar