Annie

annielistic.blogg.no

Om kropspress, og kunsten å føle seg sexy.

  • Publisert: 11.01.2016, 21:06
  • Kategori: Trening
  • Jeg har inntrykk av at mange jenter føler seg mest sexy når de har stått foran speilet i et par timer, fått på seg finstasen, partysminka og de nye hælene - det gjør ikke jeg.


    Og det er jeg nok heller ikke alene om. Det er tvert om for meg, og det har det vært siden barneskolen. Jeg føler meg mest sårbar, mest utilpass og har dårligst selvtilitt der venninnene mine kanskje svever på toppen og føler seg fine. Og det burde de absolutt også gjøre! De ser virkelig ut som en gjeng med polerte glansbilder og modeller der de sprader rundt på styltene sine, som om de aldri har gjort annet. Jeg beundrer dem, og jeg skjønner faen ikke hvordan de klarer å gå sånn. Jeg synes de høye skoene er vonde å ha på, jeg klarer heller ikke å bevege meg grasiøst eller danse noe særlig ned dem - så jeg har rett og slett droppet dem, til fordel for et par slitte converse eller nike's. Kjoler kan jeg gå i, men ikke av den typen som trykker seg inntil sideflesket eller har utrigning ned til navvelen. Da velger jeg heller en type som ikke er så stram, og heller med åpen rygg, hvis hud absolutt skal se kveldens lys.. Jeg orker sjeldent å stå foran speilet i mer enn max en halvtime, det er begrenset hva jeg får gjort med trynet mitt uansett. Og håret, æsj! Det finnes ikke noe mer søvnfremkallende enn hår-fiksinga, så det blir som regel en runde med rettetanga, og en caps på toppen. Hvis jeg virkelig føler for å pynte meg, så slenger jeg på en ring og et kjede (jeg har tre kjeder og fire ringer..), legger på litt ekstra øyeskygge og drar et strøk med lipglossen.

    Men før! Før jeg fylte 21 år, og før roomien min sa "du skal aldri gå i noe du ikke føler deg komfortabel i" var jeg akkurat som "alle andre" (du skjønner hva jeg mener). Jeg hadde aldri tenkt at det var OK å ikke være "dame" når man skulle pynte seg. Jeg latet som jeg digga å sminke meg, og at det ikke fantes noe bedre enn nye hæler og et tonn med pudder. Jeg valgte ofte de lårkorte og tettsittende kjolene, gjerne utstyrt med et par høye heler med snøring i, jeg følte egentlig at jeg burde gått ombord på første fly til red light district. Og ikke for å snakke om den oppmerksomheten man tiltrekker seg, ikke akkurat noe å strebe etter. Men som sagt, så var det faktisk noen som verbalt måtte banke det inn i hodet mitt, eller bare si det høyt rett og slett. Jeg vet ikke om jeg bare trengte en bekreftelse, eller om jeg bare hadde vært en for god skuespiller før roomie kunne se og høre at jeg ikke trivdes i de fjonge klærne. Men, nå kan jeg gå på fest og middager som meg selv, og selvtilitten er mye høyere de gangene jeg pynter meg - på min måte. Og jeg føler meg mest sexy, når jeg er våt av svette etter en hard treningsøkt! I slitte treningstights, joggesko og en tanktop. Da er jeg stolt da!

    Det er greit å ikke se ut som bildene til Kylie Jenner, det er helt innafor at du ikke kler deg som Selena Gomez på den røde løperen, og ingen forventer at du skal se ut som en nysminket VS Angel. Dette kropspresset jenter, det har vi klart å stelle i stand helt på egenhånd! Og det er på høy tid at vi slipper skuldrene ned et hakk, beundrer hverandre - isteden for å hviske i gangene og slenge slibrige komentarer på instagram. Vi må klare å få øynene ut av skogen, og se at det er VI som sammenligner oss med DEM, det er JEG som sammenligner meg selv med HENNE. Denne slanke kroppen, med brunfarge dypere enn kakao og det lange håret som danser i en middelhavsbris dukker opp på skjermen - jeg kan velge og trykke "like", og tenke at "shit, hu dama har stått på!", og kanskje slenge med en *tommel opp*. Eller; jeg kan legge igjen en kommentar om et eller annet med en spiseforstyrrelse, og tenke "jævla bitch, som får meg til å tenke stygge tanker om meg selv.". Hvilket er det beste alternativet, synes du? Jeg holder en knapp på det første.

    Så til det litt tabu-belagte ordet #treningsselfie. Hvorfor er det så ufattelig harry, plagsomt og teit for ganske mange mennesker? Jeg har alltid slitt med et hullete selvbilde, som noen ganger hører hjemme på en dass. Men, fra den dagen jeg regelmessig begynte å trene og bry meg om hva jeg stappet i meg - så har jeg følt meg bedre. I perioder hvor jeg sluntrer unna, og skeier skikkelig ut - så er jeg tilbake på den metaforiske dassen. Jeg føler meg helt bånn i bøtta, og speilet er min verste fiende. Hvorfor? Ikke vet jeg, et svar på det er vel at jeg er jente, som alle de andre stakkars jentene er.

    Jeg føler at jeg har 110% rett til å skryte litt av meg selv når jeg er stolt. Folk poster jo bilder av den fine maten de lager, den nydelige bursdagskaka, at kidden tar sine første skritt og den nye kjolen de har kjøpt. Alle deler disse tingene fordi de er stolte, gjør de ikke? Jeg synes det er flott jeg, vær stolte av det dere har gjort, av det dere har skapt og av livet dere lever. Det er helt innafor, og sjalusi-dritten er død for lenge siden. Det er på høy tid at folk slutter å dømme hverandre ut ifra noe de har hørt eller sett - og ikke minst at man lærer barna sine deretter, synes jeg.

    Haha, jeg lærte av læreren min på barneskolen at det er greit å si alt man mener, så lenge man avslutter med; synes jeg. "Da presser man ikke meningene sine over på andre, men sier sin mening helt ærlig". Dæven, bra lærer det der.

    Så post selfies, gå i det du liker, og vær stolt når du har grunn til det. Synes jeg! ♥

     

     

  • Publisert: 11.01.2016, 21:06
  • Kategori: Trening
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits