hits

Annie

annielistic.blogg.no

Det er ikke greit.

  • Publisert: 08.09.2015, 23:51
  • Kategori: Personlig
  • bli kastet ned trappen p 16 rs dagen sin er ikke greit, bli truet med kniv er ikke greit. bli innestengt og nektet ha venner er ikke greit. bli anklaget for ting du aldri har gjort, hver eneste dag - er ikke greit. Men, nr dette er en realitet hver dag over lengre tid s tror hjernen din til slutt at det er greit, at det er helt normalt. Det er din skyld, det er du som gjr feil.

    mtte se faren din rusa, er ikke normalt. At du m vre vitne til at moren din blir sltt halvt ihjel annenhver dag, er ikke normalt. hre ssknene dine skrike, moren din grte i smerte - det er ikke normalt. Det er ikke normalt at du skal vre s redd at du kaster opp. Dette er ikke normalt.

    Hvis du fler at disse tingene er normale, og at det er din skyld - s trenger du hjelp eller selvhjelp.




    Jeg har selv vrt der, akkurat der.
    Vi klarte f faren min ut av livet vrt delvis da jeg var 8 r, for godt rundt da jeg fylte 12 r. Jeg visste at det som skjedde ikke var greit, jeg visste at noen mtte gjre noe. Noen mtte hjelpe oss. Mamma hjalp oss, helt p egenhnd. Hun som jeg, trodde ikke hun fortjente bedre - at det var hennes skyld. Nr man blir manipulert og sltt til frokost, s skjer det noe med selvtilliten. Men, hun kom seg s vidt helskinnet ut av det, med oss i armene. Men, at hun mtte klare det p egenhnd - er ikke greit. Hvorfor var det ingen som grep inn tidligere? Folk er ikke s blinde som de later som, de orker bare ikke tanken p den stygge sannheten. Hvis du vet om noen som blir sltt eller misbrukt enten det er psykisk eller fysisk - s gjr NOE med det. Ikke bli en av de egoistene som str p sidelinjen og hrer p gresset gro. Da kunne du like s godt lftet knyttneven og gitt noen rett p trynet selv..

    Det satte sine spor, i oss alle - noen mer enn andre.
    Noen av oss brer det utenp huden, men jeg brer det for det meste inni meg. Jeg gikk rundt i flere r og "tok til takke" med det jeg fikk, slag og dytting, stygge ord og psykisk terror. Jeg var da ikke verdt noe mer? Ingen kunne elske meg p ordentlig, og kanskje jeg ikke fortjente bli elsket i det hele tatt. Jeg gikk rundt som et tomt skall, med et stort falskt smil utenp. Det eneste som holdt meg oppe var tanken p familien min, og vennene mine. Ingen kunne se det, ingen visste det - ikke engang jeg. Jeg har alltid prvd fremstille meg selv som sterk og hardhudet - men jeg var skjr som en andunge, ikke faen om noen skulle f se det.

    Det var ikke fr jeg mtte han jeg er sammen med idag, at jeg skjnte at jeg fortjener ekte kjrlighet - akkurat som alle andre. Jeg fortjener bli behandlet med respekt, jeg er verdt det! Jeg kan, jeg kan alt jeg vil. Han lfter meg hyere enn noen noengang har gjort. Jeg lurer ofte p hvilken rennestein jeg hadde ligget i hvis ikke jeg hadde funnet han. Og jeg har endelig skjnt; at man M ikke klare alt alene.

    Finn noen du kan stole p, noen som behandler deg p en mte som fr deg til sveve. Finn noen du er livredd for miste, s redd at du blir kvalm av tenke p det. Noen som ikke kaster deg ned trappen, men som brer deg opp. Komplimenter, fine ord og gode flelser har jeg hatt hver dag i snart to r - og jeg skal aldri la noen behandle meg som sppel igjen. Jeg skal ALDRI la noen trkke p meg eller rive meg ned.

    Jeg holder alt dette fortsatt helst p innsiden, og jeg blir ganske uvel av snakke om det. Det er lukter, lyder og syn jeg ikke tler - som minner meg om det som har skjedd. Hver gang jeg tenker p det, eller snakker om det s gr det frysninger igjennom hele kroppen min, jeg blir ganske drlig av det ogs. Jeg har fortrengt s mye, som til tider kommer opp til overflaten og da koker det over p flere mter. Men, jeg vil helst ikke prate om det med noen ansikt til ansikt. Folk takler ting p helt forskjellige mter, og dette er den som funker for meg. Jeg har prvd psykolog, men det var ikke noe for meg. Jeg er og har alltid vrt min egen psykolog, jeg lurer p alt og ingenting og leter i hjernen min til jeg finner svar. Hvorfor gjr jeg snn, hvorfor sier jeg snn? S kan jeg sitte i fem timer tenke p det og finne en lsning som passer for meg. Psykolog er sikkert gull verdt for mange det, missforst meg rett.

    Jeg har sett ting ingen behver se, jeg har sett ting visse mennesker ikke kan forestille seg. Og noen av mine nrmeste venner har aldri hrt et ord om dette. Jeg vil ikke at folk skal behandle meg annerledes, jeg har ingen begrensninger og er ikke skadet i hodet - slik mange kanskje tror at man blir. Menneske-hjernen tler ekstremt mye, og den er veldig flink til gjemme ting man ikke vil tenke p. Alt som ikke dreper gjr oss sterkere - det er jeg ganske sikker p, s lenge du ikke lar det drepe lyset eller fornuften i deg. Det ligger inni der et sted, du m bare grave det frem!

    Hvorfor forteller jeg om dette?
    Det er ikke for f sympati - for det finnes folk som har hatt eller har det mye verre. Jeg forteller dette for at folk som kanskje sitter midt oppi det kan vkne og skjnne at det ikke er greit, at det ikke er normalt og at det faktisk finnes en vei ut av det meste. Lp, ring, skrik, rop helt til noen hrer deg. Du fortjener s mye bedre!



  • Publisert: 08.09.2015, 23:51
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar